Tre S-er for å forebygge under­ernæring i sykehjem: Screening, samhandling, servering

KRONIKK: Skal de gamle i sykehjemmene få god ernæring, er det ikke nok å se på maten og måltidene.

Over halvparten av beboere i syke­hjem er ikke risiko­vurdert for under­ernæring. Det er i strid med Helse­direktoratets nasjonale, faglig retningslinje.

Debattinnlegg

  • Kjersti Berge Evensen
    Ph.d., psykologspesialist og forsker ved Tannhelsetjenestens Kompetansesenter, Rogaland
  • Elisabeth Lind Melbye
    Ph.d., klinisk ernæringsfysiolog og seniorforsker, Tannhelsetjenestens kompetansesenter, Rogaland
Publisert: Publisert:

I det siste har Aftenbladet skrevet om underernæring i sykehjem i Stavanger. Disse artiklene har satt søkelys på matkvalitet og spisemiljø. Dette er viktige faktorer for mat- og måltidsglede, men utgjør bare deler av en lang «ernæringskjede» av ulike aktører med ulik faglig bakgrunn og ulik grad av nærhet til pasienten.

Som forskere på helsetjenester til sårbare grupper mener vi det er nødvendig å se nærmere på og optimalisere hele det komplekse systemet som utgjør mat- og ernæringstjenester til pleietrengende eldre.

Helsedirektoratets nasjonale, faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring (heretter retningslinjen) ble revidert i vår. Den understreker at det er viktig å screene risiko for underernæring, gjennomføre individuelle kartlegginger, sikre tilpasset og tilstrekkelig ernæring, videreformidle ernæringsrelevant informasjon og organisere ernæringsarbeidet forsvarlig.

Det snakkes mye om mat og spisemiljø.
Funksjonsnivå og medisinske faktorer
nevnes i mindre grad.
1

Screening

Ifølge retningslinjen skal alle pasienter vurderes for risiko for underernæring allerede ved innleggelse i helse- og omsorgsinstitusjon. For pasienter med langtidsplass i sykehjem skal dette gjøres innen en uke etter innleggelse, og deretter månedlig.

Men nasjonale kvalitets­indikator­tall for 2020 viser at mindre enn halvparten av beboere i syke­hjem er risiko­vurdert. Her er det altså et for­bedrings­potensial.

Kjenner alle involverte de medisinske årsakene til at enkelte beboere i sykehjemmene sliter med å spise?

Retningslinjen sier videre at det skal gjennomføres individuell kart­legging for personer med konstatert risiko for under­ernæring.

En slik kart­legging er nød­vendig for å finne år­saker og skal fungere som grunn­lag for å lage en individuell ernærings­plan som skal sikre til­passet og til­strekkelig er­næring. Denne kartleggingen skal inneholde vekt/vektutvikling (evt. kroppsmasseindeks – KMI), vurdering av mat/-næringsinntak opp mot behov, grad av underernæring, samt faktorer som påvirker mat-/næringsinntak.

Eksempler på faktorer som påvirker mat-/næringsinntak er funksjonsnivå, medisinske faktorer, maten som tilbys og miljøet rundt måltidene.

Det snakkes og skrives mye om mat og spisemiljø. Funksjonsnivå og medisinske faktorer nevnes i mindre grad. Blant disse finner vi dårlig munn-/tannhelse, redusert tygge-/svelgefunksjon, smak, lukt, syn, hørsel, kognitiv funksjon, ulike sykdommer, smerter, depresjon og legemiddelbruk (flere legemidler gir munntørrhet, endret smaksopplevelse og fordøyelsesproblemer).

I henhold til retningslinjen skal ernæringsrelevant informasjon dokumenteres i pasientjournalen og videreformidles til aktører innen tjenesten og mellom tjenestenivå.

2

Samhandling

Screening, kartlegging og individuell plan gir gode muligheter for å sikre at mat og ernæring tilpasses individuelle behov. Men det skjer bare dersom informasjonen om den enkelte pasient videreformidles til de som har ansvar for maten. Det må derfor finnes gode systemer for deling av informasjon.

De fleste institusjoner har i dag elektroniske systemer for informasjonsdeling. Det er midlertid slik at desto mer kompleks informasjon man skal dele, desto bedre er det å dele denne informasjonen ansikt til ansikt.

Enkle henvendelser til kjøkkenet om antall middagsporsjoner og hvor mange av disse som må være glutenfrie, er eksempler på informasjon som kan deles elektronisk. Informasjon om pasienters munnhelseproblemer eller reduserte matlyst, er mer kompleks informasjon som elektroniske systemer sjelden klarer å fange opp nyansene i. Slik informasjon bør derfor i tillegg deles ansikt til ansikt, for da er det mulig å beskrive behovene mer detaljert, og til å stille spørsmål og oppklare misforståelser.

En forutsetning for å dele informasjon ansikt til ansikt er at man er lokalisert i nærheten av hverandre.

Det har lenge vært en tendens til å flytte kjøkken ut av institusjoner og lage store sentralkjøkken. I Stavanger kommune synes denne trenden nå heldigvis å snu. Det gir håp om at det fremover vil være mulig å dele informasjon også utover elektronisk informasjonsdeling. «Fysisk» samhandling vil gjøre det lettere å persontilpasse maten, og på den måten redusere risiko for underernæring.

Det vil også bli lettere for kjøkkenet å dele informasjon om maten, om hvordan den skal oppbevares, tilberedes og presenteres.

Kronikkforfatterne: Kjersti Berge Evensen (t.v.) er ph.d., psykologspesialist og forsker, Elisabeth Lind Melbye er ph.d., klinisk ernæringsfysiolog og seniorforsker, begge ved Tannhelsens kompetansesenter, Rogaland.
3

Servering

Det er viktig å legge til rette for en god måltidsopplevelse gjennom hyggelige omgivelser, pene tallerkener og blomster på bordet. Men dersom man skal klare å løse utfordringene knyttet til underernæring i sykehjem, er det nødvendig å ha et helhetlig perspektiv: Pasientenes ernæringsmessige behov må vurderes individuelt, og de ulike aktørene i «ernæringskjeden» må kommunisere og samhandle på en slik måte at all nødvendig informasjon blir gitt og forstått.

Vi heier på Stavanger kommunes mange tiltak for å bedre mat- og ernæringstjenester for pleietrengende eldre, og vi heier på kokker, kjøkken, pleiere og sykehjem.

Vi tenker likevel at det er svært viktig med en forståelse av at dette arbeidet må foregå på både individ- og systemnivå.

Publisert: