Sjøen kan stabilisere klimaet

DEBATT: Nedtrapping av fossil energibruk krever tid til omstilling, uansett hvor sterk viljen er til en rask omlegging av energibruken. I mellomtiden er karbonfangst antagelig et nødvendig tiltak for å begrense mengden karbondioksid i atmosfæren, slik at en for rask global oppvarming kan motvirkes.

«Dyrking av tang og sjøgras, samt mangrove, har et potensiale til å binde 25 gigatonn karbondioksid årlig, noe som tilsvarer 70 prosent av dagens karbondioksid-utslipp. », skriver Harald Liebich.

Debattinnlegg

  • Harald Liebich
    Harald Liebich
    Lektor i realfag og lærebokforfatter
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Deler av miljøbevegelsen er skeptisk til slik storstilt karbonfangst fordi det kan ta fokuset bort fra CO₂ -utslippene, men kan hende er det ingen vei utenom hvis global oppvarming skal begrenses.

Mange fantasifulle forslag til karbonfangst er lansert, og noen virker mer realistiske og effektive enn andre. Et av de mest lovende tiltakene er dyrking av sjøplanter i grunne havområder. (Altså binding av CO₂ gjennom fotosyntesen). Planteveksten er kraftig og rask i slike miljøer hvis næringstilgangen er optimal. Store sjøfarmer kan gjødsles blant annet ved hjelp av renset avløpsvann fra byer, landbruk og industri. (Samme prinsipp som renseparker). Sjøfarmer er i stand til å fange opp 20 ganger mer karbon per arealenhet enn skog.

Dyrking av tang og sjøgras, samt mangrove, har et potensiale til å binde 25 gigatonn CO₂ årlig, noe som tilsvarer 70 prosent av dagens CO₂ -utslipp. Denne bindingen er mer enn det som trengs for å tilfredsstille FNs klimamål. Tiltakets kostnad er høy, men ikke høyere enn summen av verdens militærbudsjetter. Opplegget forutsetter at verdenssamfunnet dyrker sjøplanter på opptil 9 prosent av verdenshavenes areal (som er noe mindre enn klodens skogsarealer). Gevinsten er dobbel; ikke nok med at CO₂ bindes, tiltaket kan dempe den forsuringen som finner sted i havet. Skoger av tang og tare legger heller ikke press på klodens knappe landarealer.

Krever stor mobilisering

Sjøbaserte klimafarmer krever stor internasjonal mobilisering, og slik mobilisering har verden mestret før (slik som under siste verdenskrig). Utslippskvoter kan kobles til krav om investeringer i slik plantebasert CO₂ -binding.
Arealer som er skjermet mot storhavets krefter, egner seg best til store sjøfarmer; bukter, fjorder, skjærgarder, øyriker og gruntvanns-områder. Gevinsten er dobbel; ikke nok med at CO₂ bindes, tiltaket demper den forsuringen som finner sted i havet. Overskuddet av planteproduksjonen kan deponeres i det iskalde dyphavet, hvor også mesteparten av naturens havplanter havner etter endt syklus.

Deler av tang-produksjonen kan benyttes som dyrefôr, fordi forskning viser at dette fôret frigjør 70 prosent mindre av klimagassen metan i dyre-magene enn det gras og kraftfôr gjør. Dette alternative fôret betyr også mindre press på regnskogen for å produsere soya til dyrefôr.

Hvis tiltakene i havet kombineres med skogplanting, andre typer karbonfangst og utslippsreduksjoner, samt fortsatt satsning på fornybare energikilder, er det håp for framtidas klima.

Høy kompetanse

I likhet med havvindsatsningen kan Norge bli et foregangsland på grunn av store innaskjærs-arealer, samt høy kompetanse innen havteknologi, og dermed veie opp for mange tiår med «indirekte» CO₂-utslipp gjennom den omfattende eksporten av olje og gass som har funnet sted.

Publisert:
  1. Debatt
  2. Klima
  3. Karbonfangst
  4. Tang og tare
  5. CO2

Mest lest akkurat nå

  1. En Sirdal-familie på fire kan få 12.000 kroner til å dekke strømregningen

  2. Innkaller til hastemøte om høye strømpriser

  3. Over en halv million husstander mister TV2

  4. Eliteserieklubb vil kjøpe Jostein Ekeland

  5. Snø og vind: Kan bli krevende kjøreforhold til fjells fredag

  6. Bryne-talent blir trolig klar for Viking innen kort tid