Framtidens kommunale tjenester: Fra felles engasjement til samskaping
KRONIKK: Hvordan kan kommunene opprettholde omfattende og voksende servicetilbud til oss borgere, men for mindre ressurser? Svaret er at vi, borgerne, må bidra mer. Så venn deg like godt til begrepet «samskaping»!
- Ann Karin Tennås HolmenFørsteamanuensis i statsvitenskap, Universitetet i Stavanger
Denne artikkelen er over fire år gammel
DebattLørdag kveld 6. april dannet rundt 6000 mennesker fra stavangerregionen en lang lysrekke rundt Dalsnuten. Norad, Sandnes kommune og Stavanger Turistforening sto sammen ansvarlig for dette flotte arrangementet. FNs bærekraftsmål sto på dagsordenen – og Thomas Dybdahl. Uavhengig av folks motiver for å delta på arrangementet, sto jeg med klump i halsen da den enorme lysrekken slynget seg nedover lia.
Jon Lomøy, Norad: «Et skritt av gangen for å nå bærekraftsmålene»
Samme engasjement har vi i den siste tiden sett hos ungdommer som har markert sin bekymring til klima- og miljøpolitikken som føres. Engasjementet går på tvers av generasjoner, politiske, sosiale og økonomiske skillelinjer. Engasjementet rettes mot sammensatte politikkområder som krever felles engasjement, men også felles ansvar og handling. Fra politikere, offentlige og private organisasjoner, frivillig sektor – og oss borgere.
Mens vi på oppfordring fra scenen og til ære for dronen som filmet oss, skrudde på hodelyktene i perfekt synkronisering, undret jeg meg: Hvordan kan dette spontane og kollektive engasjement settes i system og overføres til samskaping av politikk, og hvordan iverksetting denne? Og videre: Er vi som borgere klare til å ta et større ansvar hvor vi går fra å være meningsytrere til samskapere?
Offentlig tjenesteproduksjon under press
Bakteppet for denne refleksjonen er omfattende og pågående forskning om arbeid med innovasjon i kommunene og offentlig sektor generelt (Holmen og Ringholm 2019, Jentoft 2018, Engen 2016, Støkken 2014, Willumsen og Ødegård 2015, Aagaard, Sørensen og Torfing 2014, Tortzen). På godt norsk handler det om hvordan kommunen kan opprettholde det omfattende og voksende servicetilbud til oss borgere, men for mindre ressurser.
Velferdsstaten og tjenestene som offentlig sektor tilbyr, har de siste 30 årene blitt utvidet og styrket. Det samme har våre, dvs. borgernes, rettigheter og forventninger til tjenestene. I dag opplever norske kommuner å nå en grense for hvor mye service det er mulig å gi borgerne innenfor eksisterende ressurser. Symptomene er mange: overarbeidede hjelpepleiere og sykepleiere som fortvilet forsøker å gi alle rettmessig pleie, lærere som sier opp i protest etter kritikk om dårlig kvalitet, saker om manglende oppfølging av pasienter innenfor rus- og psykiatri – bare for å nevne noen.
Slike saker utøser et ytterligere press på ledere og ansatte i kommunene – et press om at offentlige myndigheter må finne nye løsninger på – med bedre kvalitet – og styrke servicenivået, men selvfølgelig innenfor rammen av skatteseddelen. En rekke studier viser at de som arbeider i disse tjenestene og møter brukerne, opplever dilemmaet hver eneste dag. De strekker seg, er åpne for nye løsninger, tester ut, finner kompromisser (Engen 2016, Holmen og Ringholm (red) (2019), men det er en grense for hvor lenge strikken holder. Den kommende stortingsmeldingen «Innovasjon i offentlig sektor», som lanseres i 2020, vil neppe redusere kravene til fornyelse og effektivisering i offentlig sektor.
Kan vi skape sammen?
I arbeidet med å innovere offentlige tjenester i kommunene har samskaping (Willumsen og Ødegård 2015, Tortzen 2019) kommet på dagsordenen både i forskningslitteraturen og i den enkelte kommune. Med samskaping menes at organisasjoner og borgere sammen med kommunen deltar i utforming eller produksjonen av offentlige tjenester. Prinsippet er en ansvarsfordeling, og dette lanseres som et virkemiddel for å kunne opprettholde eksisterende og bærekraftige tjenester. Kan vi tenke oss at vi som borgere kan styrke ressurssiden rundt tjenester ved å bidra?
Dugnad er på ingen måte et ukjent fenomen for oss borgere i Norge, men her snakker vi om dugnad satt i system, med en klar ansvarfordeling. Eksempel: Kan vi se for oss en arbeidsdeling hvor jeg som pårørende har ansvar for sosial stimulering tre ganger i uka av min syke gamle mor som bor på sykehjem? Hva med foreldregrupper på skolene som er ansvarlige for vedlikeholdsarbeid, eller at våre ressurssterke pensjonister koples inn i tjenester for oppfølging av ungdom? Dette er alle eksempler på situasjoner hvor det stilles nye krav til oss, som borgere. Hvor engasjementet ikke bare handler om å stille krav til politikere og tjenester, men hvor det også stilles krav til oss borgere om å ta del i produksjonen. Dette vil være et eksempler på engasjement og meningsytring som omsettes til faktisk handling – til samskaping.
Er vi som borgere klare?
Tilbake Dalsnuten: Før arrangementet oppfordret Jon Lomøy, direktør for Norad, i et debattinnlegg 5. april til felles ansvar rundt bærekraftsmålene, og om at hver og en av oss må ta et «lite skritt». Som kommuneforsker ser jeg både paralleller og tilsvarende behov for å løse sammensatte samfunnsutfordringer koplet til tjenestene som vi som borgere benytter oss av i hverdagen. Også her er det behov for et felles engasjement og ansvar.
Men det koster. Den siste tidens debatt om plassering av vindmøller viser hvordan felles engasjement settes på prøve når våre goder blir utfordret. Tilsvarende opplever kommunene det når de presenterer ideer om løsninger hvor vi som borgere må bidra. Kommunene rundt om i Norge, også her i Rogaland, har en rekke samskapingsprosjekter på gang hvor modeller for samskaping testes ut. Oppfordringen til oss borgere er å være våkne og nysgjerrige på disse initiativene. Kanskje er det vår mulighet til å sette meninger og engasjement ut i konkret handling? Kanskje kan vårt bidrag bidra det til mer bærekraftige løsninger i offentlig sektor?
Sjekk ut hvordan din kommune arbeider med samskaping og hvordan du kan være en bidragsyter – du vil bli overrasket!
