Yrker som skriker etter arbeidskraft

DEBATT: På et par uker gikk vi fra å ha rekordlav arbeidsledighet, til den høyeste ledigheten siden andre verdenskrig. Selv før koronakrisen var det tydelig at gullalderen lå bak oss.

«Arbeidsledigheten er rekordhøy, likevel er det enkelte yrkesgrupper som skriker etter arbeidskraft. Bøndene trenger flere hender, sykehusene trenger flere folk, og butikkene varsler om kritiske tider på bemanningssiden», skriver Margret Hagerup.

Debattinnlegg

  • Margret Hagerup
    Margret Hagerup
    Stortingsrepresentant, arbeids- og sosialkomiteen (H)
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Hvis vi skal bevare dagens nivå av velferd, må vi få alle som kan ut i jobb. Hvordan skaper vi et samfunn der det er muligheter for alle, hvor vi også ivaretar samfunnet i minst like god stand som da vi tok over? Utfordringene som har stått foran oss er en aldrende befolkning, hvor færre yrkesaktive vil stå bak hver pensjonist. Oljealderen er i sin alderdom, og vi har ikke funnet noe som er i nærheten av å gi oss den inntjeningen oljen har gitt oss. Og så kom koronakrisen.

Heldigvis vil mesteparten av arbeidsledigheten vi ser nå, være midlertidig. Det er flere enn Monica Mæland som trenger en time hos frisøren når dette er over og ting går tilbake til normalen. Vi vil fortsatt dra på restaurant, konserter og på shopping. Likevel er det mange som vil miste jobbene sine permanent og bedrifter som går konkurs. Da må vi som samfunn være klare til å hjelpe dem tilbake i arbeidslivet, og helst inkludere enda flere.

Vi har ikke råd til å la folk gå uvirksomme, samtidig som bransjer skriker etter hjelp for å overleve.
Les også

Kompetansereformen: – Voksne skal få utdanne seg hele livet

Setter hverandre i båser

Dessverre har vi fremdeles en vei å gå når det gjelder inkludering, og det begynner med oss kvinner. Altfor ofte blir mitt virke sett på som selvrealisering, mens min mann skal forsørge familien. Mange skulle ønske at jeg heller var hjemme og passet på barna. De går visst for lut og kaldt vann, ifølge noen. Vi setter hverandre i båser. Er man døv havner man i en boks, er man funksjonshemmet havner man i en annen. Ut fra hvilken boks vi havner i, får vi med oss fordommer om kompetanse og tilhørighet.

Et eksempel jeg ofte har brukt er mitt møte med Finn, som er døv. Han søkte om jobb og hadde kommet inn til intervju. Intervjuet ble rimelig kjapt avbrutt, når arbeidsgiveren fant ut at Finn var døv. «Vi leker ikke butikk», var den kontante beskjeden. I dag driver Finn sitt eget firma. Han ble plassert i en bås, men fant sin egen plass.

Vi har alle en plass i samfunnet, men den plassen kan stadig endre seg. For livet er ikke statisk. Det er heller ikke kompetansen og erfaringen vi opparbeider oss – heldigvis.

Gi dem en sjanse

Det viktigste for dem som står utenfor er at noen tror på dem, gir dem en sjanse og en mulighet for å mestre. Det som ikke fungerer et sted, kan fungere godt på et annet sted. Jeg har sett elever, dømt nedenom og hjem av lærere, blomstre og bli til dedikerte medarbeidere. De har fått en arena å mestre på, med det de trives best med. Det finnes muligheter for alle. Spørsmålet er bare hvor.

Arbeidsledigheten er rekordhøy, likevel er det enkelte yrkesgrupper som skriker etter arbeidskraft. Bøndene trenger flere hender, sykehusene trenger flere folk, og butikkene varsler om kritiske tider på bemanningssiden. Samtidig jobber Nav på spreng med å ordne med dagpenger og hjelp til dem som nå går ledige.

I slike tider er det gledelig å se at folk omstiller seg i et tempo vi ikke har sett maken til. Som for eksempel Daniel. Han ble permittert fra jobben som flyvert, men startet umiddelbart hos Coop for å tjene midlertidig til livets opphold. Eventbransjen, som tidligere har jobbet med å rigge konserter, melder seg nå til tjeneste for bøndene. Dette gir verdiskaping. Det er høyst nødvendig for bransjene, som nå får den etterlengtede hjelpen. Vi vil trenge langt mer av dette i tiden som kommer.

Dyrt for alle parter

Nå må vi klare å gjøre koblingene, slik at flest mulig havner i aktivitet. Vi har ikke råd til å la folk gå uvirksomme, samtidig som bransjer skriker etter hjelp for å overleve. Det blir dyrt for den enkelte, det blir dyrt for samfunnet. Fremtiden blir dyster hvis vi ikke klarer å omstille oss, men det er nå vi har muligheten til å påvirke dette.

Aktivitet må være målet i et kortsiktig perspektiv. Det kan kanskje holde liv i både den enkelte, og velferdssamfunnet, slik vi kjenner det i dag.

Les også

  1. – Arbeid må til – om verda skal kome seg på beina igjen

  2. Økokrim om koronasvindel: Permitterte gis svart arbeid

Publisert:
  1. Debatt
  2. Koronaviruset
  3. Margret Hagerup
  4. Inkludering

Mest lest akkurat nå

  1. 138 nye korona­smittede i Stavanger

  2. Familien ble hjemløs etter brannen på Sviland: – Det er tusen praktiske ting som må ordnes når alt er borte

  3. Kvinne mistenkt etter hendelse ved utested i Sandnes

  4. Slik kan du få bolig­drømmen oppfylt, uten nok egen­kapital

  5. – Det blir tiltak vi vil merke i hverdagen vår

  6. Vei stengt etter steinras ved Hølleslitunnelen i Strand – fare for nye ras