UiS-rektor Klaus Mohn er langsynt

DEBATT: I en vellykket omstilling vil staten ha en selvsagt rolle, men det viktigste er at det er markedet og industrien selv som må finne veien videre.

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det har kommet mange reaksjoner på Klaus Mohns gjestekommentar i Aftenbladet 3. mai. Hans hovedbudskap er både å beholde dagens skatteregler for oljeselskapene, samt å overlate omstillingen av oljenæringen til markedet og selskapene som er berørt.

Ikke uventet har det kommet mange reaksjoner på Mohns advarsel mot en redningsplan for oljeindustrien, som gjengitt i en artikkel i Aftenbladet 11. mai.

Argumentene går ut på å hjelpe leverandørindustrien «over kneika» ved å fremskynde ulike prosjekter, stimulert av statlige bevilgninger. Regjeringen har i denne forbindelse også foreslått å styrke oljeselskapenes likviditet, gjennom utsettelse av skatteregningen ved endringer i avskrivingsreglene.

Kortsynte tiltak bidrar lite

Norsk oljevirksomhet har allerede passert toppen, og behovet for omstilling av deler av leverandør-industrien har lenge stått på dagsordenen. Nå akselererer behovet for omstilling, som følge av en ny kollaps i oljemarkedet, delvis forårsaket av covid-19-pandemien.

Sterke røster taler for at dagens leverandørindustri bør holdes i gang lengst mulig ved at nye oppdrag fremskyndes, slik som å få utført utsatt vedlikehold, permanent plugging av brønner osv., for derved også å kunne opprettholde sysselsettingen best mulig. Dette er for så vidt prisverdig tenkt, men det bidrar lite til den fundamentale omstillingen som må komme.

Norsk olje- og gassproduksjon vil bestå i mange tiår ennå, men på nedadgående kurs. Det betyr at det fortsatt vil være liv laga for en norsk leverandørindustri, men tilpasset et stadig redusert behov. Den gradvise omstillingen av en avansert, veletablert industri til ny næringsvirksomhet, vil bli smertefull og vil ta både tid og føre til økt (midlertidig) ledighet.

For å få til en vellykket omstilling er det nødvendig å tenke «langsynt», slik Klaus Mohn har gitt uttrykk for. Staten vil selvsagt ha sin rolle i dette, men det viktigste er at det er markedet og industrien selv som må finne veien videre.

Nå kappes politikere, NHO, LO og mange næringslivsledere med å lansere forslag hvor staten er tiltenkt rollen som hovedsponsor. Mange av forslagene mangler forankring i både et marked og en realistisk inntektsside. Eksempler på dette er flere prosjekter innenfor det som kalles «grønn omstart», som havvind, karbonfangst, hydrogen fra naturgass osv.

Hvordan omstilling kan skje

Viktige elementer i omstillingen til ny næringsvirksomhet i et høykostland som Norge, er blant annet:

• Satse på utdanning, forskning, innovasjon og utvikling av nye produkter og tjenester som er konkurransedyktige og gir inntekt.
• Satse på større grad av videreforedling innenfor ikke-oljerelatert industri, som metallurgisk industri, prosessindustri, sjømat, matvareindustri osv.
• Økt satsing på landets infrastruktur for å oppnå størst mulig konkurransekraft.
• Industriell «spin-off» fra elektrifiseringsbølgen og datarevolusjonen, som ennå så vidt har begynt.
• Oppgradering av vår vidunderlige vannkraft, som hovedmotor i en videre industriell utvikling, samt komme med i den videre utviklingen av den ultimate kraftkilden kjernekraft, slik at vår posisjon som energinasjon kan bli videreført.
• Medisinsk forskning og utvikling, herunder økt selvforsyningsgrad av helseprodukter.

Det handler om å ta i bruk alt vi har av intellekt og kunnskap – herunder å ruste opp universiteter, høyskoler og andre læresteder – for å kunne møte den store utfordringen som landet står overfor.