«Glassjenta» – hva kan vi lære?

DEBATT: En del valg som har blitt tatt på vegne av Ida, ville trolig vært annerledes dersom nyere traumekunnskap var integrert i systemene som skulle ivareta henne.

Publisert: Publisert:

Den aller viktigste stimuleringen barn trenger er å bli trygget og roet ned ved frustrasjon, utrygghet eller frykt. Dette er kjernen i god omsorg. Foto: Jarle Aasland

Debattinnlegg

  • Dag Ø. Nordanger
    Psykologspesialist og forsker
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

LES HELE GLASSJENTA-REPORTASJEN

Historien om Ida – «Glassjenta» – gjør dypt inntrykk. Man blir opprørt over alt som har sviktet, samtidig som det er vanskelig å vite hvordan en selv ville taklet de mest krevende situasjonene. Som jeg kommer tilbake til, har mange av dem som skulle hjelpe Ida, trolig hatt et vanskelig utgangspunkt på grunn av nasjonale føringer og prioriteringer de må operere innenfor. Det er avgjørende at vi griper den muligheten for læring dette unike journalistiske arbeidet gir.

Ny kunnskap om traumer

Det har de senere årene skjedd en stor utvikling i kunnskapen om konsekvensene av traumatisering i oppveksten. Mye av kunnskapen kommer fra hjerneforskning som viser hvordan erfaringer preger barn og unges utvikling. En del valg som har blitt tatt på vegne av Ida, ville trolig vært annerledes dersom denne kunnskapen var integrert i systemene som skulle ivareta henne.Forskningen viser at hjernen vår er «bruksavhengig»; utvikling vil kun finne sted i de delene som blir stimulert. Vi vet i dag også mye om hvilken form for stimulering barn trenger: Den aller viktigste stimuleringen er å bli trygget og roet ned ved frustrasjon, utrygghet eller frykt. Dette er kjernen i god omsorg.

Barn klarer ikke dette selv. De hjerneområdene som vi kaller reguleringssystemet, er underutviklede. Barn blir derfor lett overveldet, og er prisgitt at omsorgspersonen regulerer følelsene for dem. Samtidig er det nettopp denne hjelpen til å regulere følelser som fører til at reguleringssystemet gradvis utvikler seg og gir barnet kapasitet til å ta over selv. Truende erfaringer derimot, som å bli forlatt eller påført smerte, former et barns hjerne på motsatt måte. Da er det hjernens alarmsystem som blir stimulert, og som utvikler seg. Dette er de hjerneområdene som skal mobilisere kroppen til å komme unna fare.

Et overfølsomt alarmsystem betyr at det skal lite til før alarmen går.

«Væpnet politi rykket ut til Øygarden etter at rabiat person skal ha tent på et hus,» skrev BT om kvelden 4. juni 2014. En nabo tok dette bildet. Ildspåsetteren, «Glassjenta», sto like ved. Foto: Privat

Dobbel negativ konsekvens

Konsekvensene blir derfor særlig dramatiske når barn både opplever truende situasjoner og samtidig ikke får hjelp til å regulere ned frykten disse erfaringene vekker – slik situasjonen ofte er når det vonde skjer i nære relasjoner. Dette gir ofte en dobbelt negativ konsekvens: Alarmsystemet blir overfølsomt, mens reguleringssystemet blir underutviklet og svakt. Historien om at hvordan Ida ble overlatt til fremmede i et afrikansk land, som i tillegg forgrep seg på henne, er mot denne bakgrunnen hjerteskjærende. Det må ha betydd en ekstrem overstimulering av et alarmsystem som trolig allerede var følsomt på grunn av tidligere erfaringer, og samtidig et fravær av den omsorgen alle barn trenger for å utvikle sin kapasitet til å regulere følelser.

Et overfølsomt alarmsystem betyr at det skal lite til før alarmen går. Ofte kan utløserne være umulige for andre å fange opp, som et blikk, en rynke i pannen eller et stemmeleie – ting hjernen av erfaring har lært betyr fare.

Mange som har opplevd det Ida har, vil kjenne igjen begge reaksjonsmønstrene.

To reaksjonsformer

Det mange ikke vet er at en utløst alarm kan vise seg som to svært ulike reaksjonsformer:

  • Den ene er når pulsen flyr opp og forsyner kroppen med energi til å flykte eller slåss. Når reguleringssystemet er svakt, kan slike alarmreaksjoner senere komme til uttrykk som kaosfølelse, aggresjon og utagering.
  • Vi har imidlertid en mer grunnleggende alarmreaksjon, som slår inn dersom trusselen er uunngåelig – slik den ofte er for barn. Det kroppen da gjør er å stenge av; pulsen går ned og man forsvinner inn i seg selv. Et slikt reaksjonsmønster kan hos ungdommer komme til uttrykk som passiv aggressivitet, avstengthet og utilgjengelighet for omverdenen. Mange som har opplevd det Ida har, vil kjenne igjen begge reaksjonsmønstrene.
Den kanskje største uretten er å forstå deres vansker som grense­utprøvende og manipulende atferd.

Man må se bak atferden

Det er ikke noe feil ved dem som reagerer slik. Dette er hensiktsmessige reaksjoner som sikrer overlevelse når man er overlatt til seg selv. Reaksjonene kan også avlæres over tid i trygge omgivelser. Den kanskje største uretten man kan gjøre mot barn og unge som har en slik fungering, er å forstå deres vansker som grenseutprøvende og manipulerende atferd. Man må se frykten som ligger under. Det er samtidig lettere sagt enn gjort. Som mennesker er vi laget slik at vi ledes mot å speile atferd vi møtes med. De færreste av oss klarer i lengden å motstå den tendensen uten et godt støttesystem rundt oss. Det er viktig å se kritisk på om dette har vært godt nok i Idas tilfelle.

Som også Arne Blindheim formidlet i Aftenbladet, er det videre helt sentralt at traumekunnskapen forklares for de unge det gjelder – at de skjønner hvordan reaksjonene henger logisk sammen med det de har opplevd. Hvis ikke er det fare for at de selv tolker sin atferd som uttrykk for at de er «bad», og bygger et selvbilde og en identitet rundt det. Og kun gjennom en slik anerkjennelse av vanskene kan man få til et likeverdig samarbeid hvor de selv hjelper oss å forstå hva de trenger for å øke tryggheten og redusere sjansen for at alarmen går.

...så forstår man også det antiterapeutiske og retraumatiserende i å bli sendt til en institusjon 130 mil hjemmefra.

Må drøftes svært kritisk

Kommer man til et punkt hvor det er fare for liv og helse, kan tvang bli nødvendig. Spørsmålet er om systemet har fremprovosert reaksjoner som deretter har utløst samme typen overmakt som i sin tid traumatiserte Ida. Trolig har Ida vært i alarmmodus allerede ved adkomst til nye steder, noe som har gjort oppgaven for nye hjelpere vanskelig og økt sjansen for slike onde sirkler. De manglende ressursene til å hjelpe henne nærmere hjemme, og den sentralstyrte fordelingen av institusjonsplasser over hele landet, må i lys av saken drøftes svært kritisk.

Tar man inn over seg det ekstreme i hva Ida ble utsatt for i Afrika, så forstår man også det antiterapeutiske og retraumatiserende i å bli sendt til en institusjon 130 mil hjemmefra.

Publisert:

Glassjenta

  1. Nasjonal rapport etter Glassjenta: Snakker med barna, men hører ikke på dem

  2. – Hvorfor har disse barna ikke fått en offisiell unnskyldning fra myndighetene, slik andre grupper har fått?

  3. Solveig Horne vil rydde opp i barnevernstjenester

  4. Derfor gir hun Horne terningkast 3

  5. «Glassjenta» så at Solveig Horne var i byen. Og inviterte på en kopp kaffe.

  6. Dette er Solveig Hornes største hodepine

  1. Glassjenta
  2. Debatt
  3. Barnevern
  4. Bufetat