Nasjonal kulturpolitikk – snart historie?

Et ekspertutvalg har foreslått å overføre oppgaver fra staten til fylkeskommunene. Blant annet vil utvalget at alle de profesjonelle musikk- og scenekunstinstitusjoner i dette landet, bortsett fra de som har adresse i Oslo, skal bli fylkeskommunenes ansvar. Vil dette styrke norsk kulturliv?

Publisert: Publisert:

Rogaland teaters forestilling «Orlando» vant Heddaprisen 2017 for beste kvinnelige hovedrolle, beste regi og beste forestilling. Her prisvinner Nina Ellen ødegård som Orlando, og Even Stormoen som dronning Elizabeth I. Foto: Fredrik Refvem

Debattinnlegg

  • Kari Bøe Skogen
    Daglig leder, Opera Rogaland
  • Per-Harald Nilsson
    Adm.dir. Stavanger Konserthus
  • Arne Nøst
    Teatersjef, Rogaland teater
  • Morten Joachim Henriksen
    Teatersjef, Haugesund teater
  • Morten Warland
    Adm.dir. i Stavanger symfoniorkester
iconDenne artikkelen er over to år gammel

En gjennomgang av Kulturdepartementets budsjettproposisjon har fått utvalget til å fjerne flere oppgaver fra departementets bord. Stortinget kan i realiteten miste muligheten til å videreføre sine investeringer i mange av landets kunst- og kulturinstitusjoner. Det solide rammeverket som Stortinget gjennom sine bevilgninger de siste 50 år har bygget opp rundt disse viktige fellesarenaene i vårt samfunn, risikerer å miste sin felles grunnvoll. Store variasjoner fra fylke til fylke kan bli resultatet, og en samlet norsk kulturpolitikk kan bli historie.

Spørsmålet om hva som faktisk vil gagne norsk kulturliv, har blitt borte. Nasjonale kulturpolitiske perspektiver er ikke diskutert. Utvalget er tilsynelatende dårlig orientert om hvilke oppgaver som ivaretas av kulturinstitusjonene i dag og hvilken rolle de spiller lokalt, regionalt og nasjonalt. Interessen for å skaffe seg mer innsikt fra de det gjelder, har heller ikke vært påtrengende stor.

Adresse Oslo = nasjonalt

Alt som ikke har adresse i Oslo, blir av utvalget sett på som regional virksomhet og puttes derfor i sekken som sendes til fylkeskommunene. Med unntak av fem store institusjoner i hovedstaden har, ifølge utvalget, alle operaer, teatre og orkestre i Norge kun et regionalt nedslagsfelt. Det er overraskende at slike ut-daterte sentrum-periferi-synspunkter fortsatt kommer til uttrykk i offentlige dokumenter.
Nå er det vel primært et regionalt publikum i og rundt Oslo som fyller hovedstadens store scener, selv om kulturinstitusjonene her selvsagt også har viktige nasjonale oppgaver. Men det har også alle de andre profesjonelle teatrene, operaene og orkestrene her i landet. Det er den totale virksomheten til alle profesjonelle scenekunstinstitusjoner i Norge, som sammen – og ofte i godt samarbeid – ivaretar landets politikk på dette området.

Når Rogaland Teater håver inn Heddapriser, og bestiller ny dramatikk fra Jon Fosse som blir til noen av hans mest spilte stykker i utlandet, er det åpenbart at også Rogaland Teater er en nasjonal kulturbærer. Når Stavanger Symfoniorkester bestiller nye komposisjoner av norske komponister, gjør masse norsk musikk tilgjengelig på CD, og representerer Norge på konserter utenfor landets grenser, er det eksempler på at orkesteret er en viktig aktør i vårt nasjonale kulturliv. Også Haugesund Teater og Opera Rogaland er meningsdannende, profesjonelle kunstinstitusjoner, som i et ytringsfrihetsperspektiv har en samfunnsverdi og nasjonal betydning.
Alvorlige konsekvenser
Utvalget har ikke diskutert konsekvensene av å endre drastisk på kulturpolitiske mål og finansieringsprinsipper. Utvalget tar for gitt at flytting av ansvar og finansiering til regionalt nivå vil styrke kulturen, gjøre den mer synlig og gjøre det vanskeligere å redusere/nedprioritere kulturen. Dette stiller vi oss meget tvilende til, i alle fall når det gjelder de store, profesjonelle kunstinstitusjonene.

Tvilen skyldes både erfaringer og det at fylker og kommuner har store utfordringer i dag med å finansiere sine pålagte oppgaver, mens staten fortsatt er den som fastlegger rammene. De mange ulike hensynene som fylkespolitikere og lokalpolitikere må ta, vil skape større usikkerhet i kulturinstitusjonene når det gjelder fremtidig finansiering.

Dagens støtte fra Rogalands politikere til teater, opera og orkester er dessverre ingen garanti for det samme i morgen. Den naturlige spenningen mellom statlige kulturpolitiske mål om kvalitet og nyskaping på den ene siden, og fylkeskommunenes mer regionalpolitiske tenkning på den andre, kan fort ende i kulturinstitusjonenes disfavør uten en stabil og langsiktig statlig forankring.

Mindre forutsigbarhet

En rapport fra Handelshøyskolen BI i fjor høst, avslørte – ikke uventet – at kulturinstitusjoner som er finansiert av kommuner og fylkeskommuner, har mindre forutsigbare inntekter enn de som får penger over statsbudsjettet. Konklusjonen var at lokal/regional finansiering gir økt risiko for kunstnerisk innblanding og usikker finansiering for institusjonene.

Stortinget har slått fast at det skal utredes hvordan en nasjonal kulturpolitikk kan ivaretas og hvordan kvaliteten best kan sikres i den profesjonelle delen av kunst- og kulturlivet før det overføres flere oppgaver til nytt regionalt nivå. Stortinget stiller ikke spørsmål ved om vi skal ha en nasjonal kulturpolitikk, men hvordan den best kan ivaretas.

Vi håper at kulturminister Trine Skei Grande har større forståelse for kulturinstitusjonenes betydning for vår felles nasjonale kulturarv, enn det "ekspertutvalget" legger for dagen. Vi må i det lengste tro at Stortinget fortsatt er den forsamlingen i landet som best ser hvordan vi forvalter våre felles kulturverdier i dette lille landet.

Publisert:

Les også

  1. Grande hoppar ikkje etter Wirkola

  2. Tidenes døllaste kulturbudsjett?

  3. Kultursjefens punktum

  1. Kulturpolitikk
  2. Teater
  3. Arne Nøst
  4. Trine Skei Grande
  5. Stavanger Konserthus