Kroppspositivisme er en avsporing

KRONIKK: En ny måte å være vakker på er ikke noe fritak fra kravet om å være vakker.

Publisert: Publisert:

De radmagre modellene har ikke lenger catwalken for seg selv. Over hele verden, sosm her i São Paulo for ett år siden, holdes det «plus-size»-visninger. Det underliggende budskapet er at alle er vakre, og her er vi ved sakens kjerne. Foto: Paulo Whitaker, Reuters/NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Tale Egeberg Aasland
    Sivilingeniør, Sandnes
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Kroppspositivisme er i vinden om dagen, denne gangen representert i Aftenbladets trendmagasin 11. april, under overskriften «Det nye kroppsidealet». Sakens hovedobjekt er den såkalte «plus-size»-modellen og selvutnevnte kroppsaktivisten Ashley Graham. Graham, som berømmes for sitt arbeid med å endre skjønnhetsidealet i motebransjen, har i skrivende stund 6,6 millioner følgere på Instagram, hvor hun poster bilder fra sitt liv og virke under hashtaggen #BeautyBeyondSize.

Hun er ikke alene. Et søk på #bodypostitivity gir deg over en million bilder, først og fremst av kvinnekropper i alle størrelser og fasonger. Hovedbudskapet er at alle er vakre, og her er vi ved sakens kjerne.

Presset på unges utseende er ikke noe nytt, men moderne teknologi har bidratt til en krass intensivering.

«Plus-size»-modellen Ashley Graham står i fronten av kroppspositivismens kamp mot et tvilsomt og ofte skadelig ideal for kvinnekroppen. Foto: Andrew Kelly, Reuters/NTB Scanpix

Jag og press

Skjønnhet er en milliardindustri, og selv om menn nå får den tvilsomme æren av å hale innpå oss i statistikken, er kvinners usikkerhet fortsatt den viktigste økonomiske bærebjelken. Verst går det ut over ungdommen. Folkehelseinstituttet melder om en økning av spiseforstyrrelser og psykiske lidelser hos jenter mellom 15 og 17 år.

Presset på unges utseende er ikke noe nytt, men moderne teknologi har bidratt til en krass intensivering. For min generasjon besto sammenligningsgrunnlaget stort sett av skuespillere og modeller. Perfekte som de var, var de også fjerne. Selv de peneste jentene i klassen kunne ikke måle seg med gudinnene på den røde løperen eller i motebladene.

Dagens tenåringsjenter sammenligner seg med bloggere og såkalt «influencere» som i stor grad er nær dem i alder, og som legger flid i å fremstå som hverdagslige. Dette kunne vært deg eller venninnen din. Ved å by på seg selv, liksom på privaten, klarer de kunststykket og få et kommersielt gjennomregissert glansbilde til å fremstå som oppnåelig for sine følgere. Hvis idealet er oppnåelig, har du deg selv å takke om du ikke makter å strekke deg dit. Og skulle du mislykkes i det virkelige liv, finnes det et vell med apper med retusjeringsfunksjoner som lar deg forskjønne din digitale fremtoning; tilgjengelig for barn helt ned i barneskolealder.

I denne konteksten er kroppspositivismen en forståelig motreaksjon, men dessverre kommer den til kort når det gjelder å ta problemet ved roten.

Les også

Solveig G. Sandelson: «På topp i krenkehysteri»

Kroppspositivismen utfordrer ikke det gjeldene paradigmet som sier at kvinner først og fremst skal være vakre.

Annerledes, men det samme

Kampen for å utvide skjønnhetsbegrepet i offentligheten generelt, og i motebransjen spesielt, er på mange måter prisverdig. Representasjon er viktig, og man kan ikke underslå at det å se flere kropper som ligner på ens egen i moteblader og reklame vil gjøre hverdagen litt enklere å bære for de hordene av jenter og kvinner som sliter med sitt eget selvbilde. Men dette endrer ikke hovedproblemet, som er at disse jentene og kvinnene først og fremst bygger selvbildet på sitt eget ytre. Kroppspositivismen endrer ikke dette, den er bare enda en måte å fremme et usunt fokus på kvinners utseende. I det eksplisitte budskapet, at alle kvinnekropper er vakre, kommuniseres det nemlig implisitt at er du kvinne, så er din sosiale og i stor grad også økonomiske kapital først og fremst knyttet til hvordan du ser ut. For å si det med andre ord: En ny måte å være vakker på er ikke noe fritak fra kravet om å være vakker.

Det mangler heldigvis ikke motstemmer, men begrepsbruken gjør det vanskelig å komme med kritikk uten at denne oppfattes som unødvendig negativ av mange, og som et overtramp av noen (Hallo, hvem er skeptiske til at folk er stolte av sin egen kropp, liksom?). Pil Teisbos utmerkede innlegg «Det er lov å være stygg» (BA, 4. mars) avstedkom et forutsigbart ras av kommentarer av støpningen «Ingen er jo egentlig stygge» , «Alle er pene på sin måte» etc. Den noe tabloide overskriften gjorde sikkert at mange kastet seg ut i kommentarfeltet uten å faktisk ha lest innlegget, men det endrer ikke at de fleste reaksjonene først og fremst bidro til å understreke forfatterens poeng – nemlig at kroppspositivismen ikke utfordrer det gjeldene paradigmet som sier at kvinner først og fremst skal være vakre.

Kommentarene kom så og si utelukkende fra kvinner, og det er ikke til å stikke under stol at vi ofte er aktive bidragsytere i å videreføre en tankegang som, når alt kommer til alt, kun gagner skjønnhetsindustrien og forsterker vår egen usikkerhet.

Det er ikke nødvendig å terpe på at alle er vakre. Ikke er det sant, og ikke er det viktig heller.

Vi kan påvirke våre liv

Det evinnelige fokuset på skjønnhet kommer i veien for kvinners utfoldelse som mennesker, intellektuelt og emosjonelt, i yrkeslivet og på hjemmebane. Tiden og energien vi kunne brukt på andre, mer givende beskjeftigelser, bruker vi på et evigvarende og umulig oppussingsprosjekt.

Man vil aldri få fullstendig bukt med skjønnhetspresset; det å ville ta seg godt ut er dypt menneskelig, og dessuten biologisk forankret. Vakre mennesker favoriseres i mange sammenhenger, for eksempel ved ansettelser, og som oftest skjer dette ubevisst.

Imidlertid har vi den fordelen at vi kjenner til disse mekanismene, og vi har derfor mulighet til å forsøke å begrense virkningen av dem i våre egne liv. En god start ville være å endre hvordan vi snakker om om kvinner – ikke minst hva vi kvinner snakker med andre kvinner om, og hvordan vi omtaler oss selv. Dette gjelder særlig oss som har lagt tenårenes frustrerende metamorfose bak oss. Vi har muligheten til å være gode forbilder for jenter som sliter, ved å slutte å fokusere så mye på utseende i den daglige samtalen. Det er ikke nødvendig å terpe på at alle er vakre. Ikke er det sant, og ikke er det viktig heller.

Publisert:

Les også

  1. Magasinet: «Ashley Graham har drøye mål. Hun har bestemt seg for å endre synet på kvinnekroppen»

  2. Hilde Øvrebekk Lewis: «Wow, du ser så tynn ut»

  3. Brasil: Fattige får nye kropper

  1. Kropp
  2. Skjønnhetsindustrien
  3. Kvinner
  4. Moter og Modeller