Det gamle OD hadde makt, dagens Ptil og OD har mindre innflytelse

KRONIKK: For oppsplittingen i 2003 hadde Oljedirektoratet fagkunnskap innen alle de områdene oljeselskapene dekket. Det ga oss tyngde, respekt og gjennomslagskraft.

Publisert:

Oljedirektør Gunnar Berge legger fram årsrapporten for oljeindustrien for 2002, det siste året før OD ble delt. Den gang ble tilsynsmyndigheten lyttet til av både politikere og bransjen. Foto: Anders Minge

Debattinnlegg

Rolf Wiborg
Oljedirektoratets tredje og siste ressursdirektør
Les også

Intervju med kronikkforfatteren: «Petroleumstilsynet ikke tøffe nok»

De første 30−35 årene kunne brev fra oljedirektør, sikkerhetsdirektør og ressursdirektør i Oljedirektoratet (OD) føre til viktige endringer i beslutningene. Alle oljeselskapene, også de norske, visste at ODs anbefalinger om eierandeler og operatørskap veide tungt, både i departementene og i Stortinget.

Oljedirektoratets ledere sto, når nødvendig, fram i mediene og forklarte bakgrunnen for at de intervenerte. OD gjorde grundige selvstendige analyser og vurderinger, som de delte med offentligheten. OD skrev og snakket på vegne av skattebetalerne, som til enhver tid dekker 70−90 prosent av alle kostnadene. Selskapene lyttet og endret ofte sine planer for å redusere risiko for liv og helse og øke mulighetene for langsiktig ressursforvaltning. Møter, der fagfolkene fant omforente løsninger som alle parter kunne akseptere, ble avholdt jevnlig. ODs ledere var på avisenes lister over personer med makt og innflytelse.

Lover og regelverk er ikke endret, men departementenes støtte for nødvendige intervensjoner ble det vanskeligere å få mot slutten av nittitallet.

Sterke virkemiddel

Bakgrunnen var enkel. Petroleumsloven inneholder paragrafer med sterke virkemiddel:

  • I paragraf 3-7 står det: «Når særlige grunner tilsier det kan departementet foreta skifte av operatør».
  • Paragraf 10-13 dekker tilbakekallelse dersom rettighetshaver(e) ikke oppfyller sine forpliktelser.
  • Paragraf 10-16 beskriver tvangsmidler.
  • Paragraf 10-17 beskriver straffebestemmelser.

Lover og regelverk er ikke endret, men departementenes støtte for nødvendige intervensjoner ble det vanskeligere å få mot slutten av nittitallet. Olje- og Energidepartementet (OED) valgte etter hvert å høre vel så mye på selskapene som på sitt eget fagdirektorat. I mine øyne valgte OED rollen som eier i Statoil og Petoro framfor de pålagte oppgavene som sektormyndighet.

Flere av de påtvungne utbyggingsløsningene ble etter hvert ekstra lønnsomme.

Bred fagkunnskap

Det gamle direktoratet hadde en profilert politiker og tunge fagfolk i lederstillingene. Vi var villige til å stå fram i mediene når det var nødvendig. Vi hadde også nær kontakt med nøkkelpersoner i departementene. Utspill som kunne skape konflikter, var som regel gjennomdrøftet på forhånd. Noen av de utstyrskravene OD kjempet igjennom kostet mange penger, − men menneskeliv ble spart, og teknologien ga norskbaserte leverandører konkurransefortrinn på verdensmarkedene.

Flere av de påtvungne utbyggingsløsningene ble etter hvert ekstra lønnsomme. De la nemlig til rette for økt utvinning og samhandling med andre felt, slik petroleumsloven forutsetter.

Oljedirektoratet hadde fagkunnskap innenfor alle de områdene oljeselskapene dekket. Det ga oss tyngde, respekt og gjennomslagskraft.

Ptil og OD unngikk i alle fall, etter litt kamp, å bli splittet geografisk.

Delingen av OD

I 2003 ble OD delt Petroleumstilsynet er stort sett den gamle sikkerhetsdivisjonen. Oljedirektorat er hovedsakelig den gamle ressursdivisjonen. Daværende arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman og statssekretær Christine Meyer, som ledet «reformarbeidet», kom aldri til de planlagte møtene med oss for å forklare/forsvare oppsplittingen. (Grunnen ble vel avslørt i en senere forskningsartikkel på engelsk av Meyer. Der beskrives hvordan enkelte endringer «krever» at ikke alle parter blir hørt.)

Ptil og OD unngikk i alle fall, etter litt kamp, å bli splittet geografisk. Det ble akseptert at fortsatt tett samarbeid var viktig for sikkerhet og verdiskaping. Dagens samlokalisering på Ullandhaug i Stavanger ble resultatet.

Jeg håper at Goliat-plattformen etter hvert kan settes i sikker drift.

Kostbart for landet

Dessverre klarte vi ikke å utnytte fagkunnskapen i de to institusjonene like godt når vi ikke lenger hadde felles toppleder. Yme og Goliat er eksempler på prosjekt der samarbeid etter tidligere mønster kunne ha gitt bedre løsninger. Dyre og risikable helikopterturer hadde vært unngått dersom OD hadde krevd ferdigstillelse ved verft, − før plattformene ble tauet ut. På Yme endte det så galt at plattformen ble stengt, fjernet og skrotet. Det medførte ny risiko og store kostnader, som i hovedsak er belastet skattebetalerne.

Det gamle oljedirektoratet kunne ha intervenert med sikkerhetsregelverk, ressursregelverk og petroleumsloven i hånden. Det burde Ptil og dagens OD klare også, men da må det samarbeides!

Jeg håper at Goliat-plattformen etter hvert kan settes i sikker drift. Det betinger at alle de grove feilene kan rettes opp til akseptable kostnader og risiko. Så blir det de framtidige olje- og gassprisene, driftskostnadene gjennom resten av levetiden, samt de totale utbyggingskostnader og driftskostnader så langt, som blir avgjørende for spørsmålet om dette var en fornuftig og lønnsom beslutning for samfunnet. Ingen kan svare på det spørsmålet i dag.

(Det kan være nyttig å huske oppstarten på Statfjord i slutten av 1979. Mange «eksperter» skrev at utbyggingen aldri ville bli lønnsom. Oljeprisøkningene gjorde at det var blitt veldig lønnsomt bare noen få år senere. Statfjord har fortsatt god lønnsomhet.)

Les også

Ingen tegn til oppstart for Goliat. Presset øker på Statoil

Les også

Rystad: Goliat-feltet vil gi stor avkastning

Les også

WWF: – Staten vil tape ti milliarder på Goliat

Les også

Påstand om ukultur i Petroleumstilsynet granskes av Riksrevisjonen

Publisert: