Kirkeskipet er på gli, – fremover

KRONIKK: Kirken bør utgreie konservatismens dynamikk, med særlig fokus på de destruktive holdninger og relasjoner som konservatismen forårsaker oss mennesker imellom.

Publisert: Publisert:

Vigsling av homofile og lesbiske er fortsatt et brennbart tema, likeså ansettelse av dem i kirkelige stillinger. Kirkeskipet er også her heldigvis på gli fremover. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Georg Abelsnes
    Pensjonert prest, Stavanger

Overskriften referer til den fornøyelige formuleringen til predikanten: «Me må seila kirkeskipet på Bibelens og bekjennelsens grunn!» Denne formuleringen er, i tillegg til å være morsom, også et utgangspunkt for å si noe om konservatismens fenomen: På grunn står kirkeskipet støtt, men det kommer jo ikke videre.

Fenomenet konservatisme

Det kan være interessant og viktig å se litt nærmere på dette. Ordet i seg selv sier jo mye: Det handler om å konservere, bevare, ikke forandre. Konservatismen har mange varianter, både med hensyn til styrke og form. Den finnes i alle religioner, fra den uhyggelige radikale islam, hvor man sprenger seg selv i luften for å drepe «de vantro», til de mange forskjellige avskygninger. Man tillater seg her å lukke øyne og ører i forhold til de mennesker som rammes av denne type etikk.

Her vil jeg fokusere på den jeg kjenner best, Den norske kirke.

Etter mange år innenfor Kirken, og etter endt tjeneste for flere år siden mer eller mindre på utsiden, føler jeg at jeg har et visst grunnlag for å mene noe om dette. Her har vi en konservatisme som beveger seg fra ytterste høyre over til en mer liberal holdning. Den til høyre har flere betegnelser fra denne radikale fundamentalismen til varianter av bibeltro biblisisme. De har alle noe til felles: De ser på Bibelen som Guds ord i den forstand at hvert ord er fra Gud også må tolkes bokstavelig. Dette gjelder Det nye så vel som Det gamle testamentet.

Slike holdninger er nok ganske marginale i dag. Går vi litt lenger til venstre, finner vi nok flere tilhørere som ser at enkelte lover og regler er preget av datidens syn på en slik måte at de kan sorteres ut. Dette er vel og bra, men kan og føre til synspunkter som preges av egne tanker og holdninger.

Etikken

Det er viktig å koble disse konservative kreftene til den etiske holdninger i kirkens historie, og vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn de siste 40–50 årene. Fra min tjeneste som prest har jeg sett hvordan konservatismens skanser ha måttet vike, litt etter litt.

Vigsel av fraskilte: Dette var i sin tid et stort og heftig omdiskutert tema. Mange nektet, og de som vigde disse, deriblant jeg, fikk mange oppdrag. Dette gav seg etter hvert. Det er nok ikke mange i dag som sier nei til slike vigsler.

Kvinnelige prester: Dette var (og er for enkelte fortsatt) et svært brennbart tema. Argumentene for det ene eller andre skal vi ikke gå inn på her, bare se på noe av den lidelsen som den konservative fløyen har forårsaket. Det er skremmende å lese boka til Aud Valborg om den behandlingen Ingrid Bjerkås, landets første kvinnelige prest, måtte tåle. Mange fra de konservative kreftene uttalte seg ubarmhjertig nedsettende, både om henne som person, men ikke minst hvor forferdelig i strid med Skriften dette var. Det teologiske menighetsfakultet, med professor Aalen, var en av de mest aktive i denne motstanden. Avisen Vårt land, og ikke minst den kristne avisen Dagen, var nådeløse i sin kritikk.

Et av de verste eksemplene kom fra sokneprest Aksel Solbu. Han skrev et brev til biskop Kristian Schelderup, som ordinerte Berkås. Her skriver han om blant annet om hennes «syndige hybris» og om ordinasjonens blasfemiske karakter. Han sammenlikner det som skjedde ved ordinasjonen i Vang kirke med ordinasjonene foretatt av nazi-biskopene under krigen, ordinasjoner som ble underkjent av Den norske kirke etter krigen. Han konkluderer med at bruddet på den kirkelige legitimitet var større ved ordinasjonen i Vang kirke enn nazi-biskopenes ordinasjoner.

Dette er bare et av eksemplene fra boka til Aud Valborg Tønnessen, «Ingrid Bjerkås – Motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest», men en av de verste og et av kirkens skammelige kapitler. Det kommer i dag visse beklagelser fra biskoppelig hold om ubarmhjertige holdninger fra Kirken når det gjelder uenighet om etikk. Kom det noen gang beklagelse fra Kirken om behandlingen av Bjerkås? Ikke så vidt jeg vet.

Homofilidebatten: Dette er den store og egentlige uløste konflikten i Kirken i dag. Kirken er her, som den har vært lenge, delt i to leire, den konservative og den mer liberale. Kirken prøvde seg lenge med en ganske så ubehjelpelig formulering som handlet om at homofile og lesbiske har krav på samme omtanke og respekt som heterofile, så lenge de ikke levde ut sin kjærlighet. Flere av de mest konservative vil nok fortsatt istemme dette. Vigsling av homofile og lesbiske er fortsatt et brennbart tema, likeså ansettelse av dem i kirkelige stillinger. Kirkeskipet er også her heldigvis på gli fremover.

Hvorfor tåle så mye av dette? Har det noe med at så lenge det dreier seg om trosrelaterte holdninger og meninger, så er disse «fredet»? En form for «kristelig snillisme»? Mesteren selv var ikke nådig i sin refs av holdninger som støtte ut mennesker og holdt dem utenfor fellesskapet.

Konservatismens destruktivitet

Vi har, og har hatt, mange heftige diskusjoner om rettroenhet og etikk. Diskusjonene virker ganske ufruktbare, og de forskjellige argumentene er ganske forutsigbare. Jeg savner en mer dyptgripende utgreiing om hva som skaper denne etter hvert så utslitte debatten. Her er det aktuelt å gå nærmere inn på dette som jeg her så vidt har tatt opp her: Konservatismens dynamikk, med særlig fokus på de destruktive holdninger og relasjoner som konservatismen forårsaker oss mennesker imellom.

Publisert: