Ledelsen har ansvaret for at lover følges

DEBATT: Tvangsbruk har vært diskutert denne sommeren. Med Kathrine B. Larsens kronikk 9. august fikk vi endelig et ansattperspektiv. Det er trist at kronikken beskriver systematiske lovbrudd.

Publisert:

«Ansatte er stort sett gode mennesker med både faglig og etisk kompetanse. De mangler imidlertid grunnleggende kunnskap om lovverket», skriver Marius Storvik. Foto: Lars Idar Waage

Debattinnlegg

Marius Storvik
Førsteamanuensis, Det juridiske fakultet, UiT

I 1901 uttalte Paul Winge at behandlingen av de sinnsyke er en målestokk for samfunnets kultur. Nesten halvparten av oss får en psykisk lidelse i løpet av livet. Vi vet ikke hvem det rammer, derfor angår psykiatrien oss alle.

Larsen argumenterer for at den som har vært i situasjonene vil forstå og akseptere tvangsbruken. Problemet er at de som har sett tvang løse ett problem, lett vil ty til tvang ved andre problem. Abraham Maslow sa: «If all you have is a hammer, everything looks like a nail». Om tvang er verktøyet en har, vil tvang være løsningen.

Kan løses uten tvang

I snart ti år har jeg jobbet i og med psykiatri som assistent, miljøterapeut, juridisk rådgiver og forsker. Først mente jeg tvangsbruken var nødvendig og eneste utvei. Senere erfaring har vist meg at situasjoner kan løses uten tvang. Dette bekrefter også forskningen. Noen institusjoner bruker ikke belteseng, mens andre steder er det i den daglige rutinen.

VG fikk aldri innsyn i tvangsprotokollene fra Akershus universitetssykehus. Offentligheten har derfor ikke hatt kunnskap om hvordan mekaniske tvangsmidler har blitt praktisert på Ahus. Larsens kronikk er derfor den første offentlige beskrivelsen av tvangsbruken på Nordens største akuttpsykiatriske mottak.

Hun beskriver: «Vi beltelegger til vi har oversikt over situasjonen; til rusen har gått ut, og vi har fått «kontakt» med pasienten.» Her beskrives forebyggende beltelegging som kan vare i mange timer. Det er ulovlig med forebyggende beltelegging. Dessuten skal beltelegging skje i minutter, og ikke timer.

Samfunnets første innblikk i beltebruken på Ahus, er et innblikk i systematiske lovbrudd. Dette er en kultur vi som samfunn ikke kan akseptere. Det er en svikt om dette passerer kontrollinstansene. Jeg tror svikten skyldes at begrunnelsen for belteleggingen er så dårlig, at kontrollen ikke forstår hva som egentlig skjer.

Riktig og gal tvangsbruk kan ikke være et trosspørsmål.

Mangler grunnleggende kunnskap

Styrende for tvangsbruk er helsepersonellets skjønn og institusjonenes rutiner – ikke lovene. Dette gjør at helsepersonell i beste mening ender opp med å bryte menneskerettighetene. Ansatte er stort sett gode mennesker med både faglig og etisk kompetanse. De mangler imidlertid grunnleggende kunnskap om lovverket.

Larsen bruker begrepet «trosfeller» om de som reagerer på Hauglands kronikk. Tradisjonen er at helsepersonell underviser annet helsepersonell i jussen. Når kontrollsystemene ikke fanger opp uriktig praksis, skjer det aldri korreksjon. Uriktig lovforståelse brer om seg, og juss blir oppfattet som et trosspørsmål. Riktig og gal tvangsbruk kan ikke være et trosspørsmål.

Ulovlig

Beltesengbruken Larsen beskriver, og skjerming som faktisk er isolat, er ulovlig. I tillegg er det skadelig for pasientene. Det finnes ikke forskning som viser positive effekter av tiltakene. Vi kan ikke la tro styre tvangsbruk. Tvang skal som et minimum være i tråd med menneskerettighetene.

Ansvaret må plasseres på rett sted. Sykepleierne og legene løser problemene de får i fanget slik de har lært. Det er ikke de ansatte som skal kritiseres. Yrkesstolthet gjør at de ansatte opplever at kritikken retts mot dem. Derfor forsvarer de ansatte seg mot kritikken. Jeg mener kritikken må rettes ett annet sted.

Når ledelsen ikke tar ansvar, er det på tide at styrene griper inn.

Forholdt seg tause

Ledelsen har ansvaret for at lover følges. Ledelsene har ikke laget systemer som gjør at lovene følges. Ledelsen ved institusjonene har taust forholdt seg til kritikken. At de ansatte i psykiatrien må forsvare lederne sine er et symptom. Lederne synes ikke å ta ansvar.

Når ledelsen ikke tar ansvar, er det på tide at styrene griper inn. Styrene i helseforetakene har makt og posisjon til å sikre at reglene følges. Om styrene ikke klarer jobben sin, bør de be om å bli erstattet. Helseforetakenes styrer skal sikre at behandlingen av de sykeste skjer på en måte verdig vår sivilisasjon. Det er på tide at styrene begynner å styre.

Publisert: