Om politisk ufølsomhet og kynisme

KRONIKK: Vår ufølsomhetsevne er en del av vår menneskelige verdighet. Men den mangler en alarmfunksjon.

Hadde vi kjent disse syriske flyktningene på grensen mellom Serbia og Ungarn, hadde vi kanskje brydd oss mer om dem? Eller hva om de hadde vært slektninger av den norske justisministeren? Foto: Bernardett Szabo, Reuters/Scanpix

Debattinnlegg

  • Håkon C. Pedersen
    Håkon C. Pedersen
    Forfatter, Randaberg
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Ifølge Amnesty International Norge er 5 millioner palestinere, 4,8 millioner syrere, 2,5 millioner afghanere og over 1 million somaliere per dags dato på flukt. Vi har forpliktet oss til å ta imot kun 8000 syriske flyktninger i løpet av tre år, når altså millioner av dem, ifølge Amnesty, er på desperat flukt fra krigens helvete, i «vår tids største humanitære katastrofe». En katastrofe som til overmål utspiller seg like foran øynene på oss i vår digitale hverdag. Denne evnen til nasjonalstatlig/byråkratisk/politisk ufølsomhet synes, som vi skal se, å henge nøye sammen med spesielle genetiske føringer, men med en høyst variabel legitimitet.

En overfølsom justisminister eller en byråkratisk saksbehandler for flyktning- og asylsaker som ikke behersker eller forstår å tilegne seg denne utestengningsmekanisme i en utpreget grad, vil være fullstendig uegnet for sin krevende administrative funksjon.

Selvbevaringsprinsippet

Vår medfølelse og medlevelse, kjærlighet, sympati, solidaritet og lojalitet synes nemlig for det første å være strengt selektiv, med sitt inkluderende «oss», men følgelig også med sitt ekskluderende og diskriminerende «dem»; vårt vesen er grensene og begrensning. I forlengelsen av denne biofysiske endelighet finner vi det selvbevaringsprinsippet, principum conservationis, som har spilt en så framtredende rolle i filosofihistorien, og som stoikerne var de første til å formulere.

Dette kravet til generell livsdugelighet, til selv- og artsbevarelse, forutsetter et minimum av aggressiv, hensynsløs selvhevdelse, som per funksjon – i vår «struggle for life» – impliserer begrenset følsomhet, et sensitivitetsfilter, overfor en truende omverden. Evnen til å kunne «forherde» oss og utvise nødvendig hardhet og likegyldighet – i selvforsvar, men også i administrative funksjoner og i vår oppdragergjerning, hvor det å kunne si nei til og skuffe bestående urimelige forventninger utgjør en uomgjengelig nødvendighet for mental selvbevarelse i en uendelighet av hverdagslige sammenhenger.

En overfølsom justisminister (sic!) eller en byråkratisk saksbehandler for flyktning- og asylsaker som ikke behersker eller forstår å tilegne seg denne utestengningsmekanisme i en utpreget grad, vil være fullstendig uegnet for sin krevende administrative funksjon. Vedkommende ville måtte behøve kontinuerlig krisehjelp, og ville uansett før eller senere fullstendig ha brutt mentalt sammen, under en knugende vekt av medfølelse, skyld og selvbebreidelser.

Les også

Det Hadia Tajik ikke sa i sin 1. mai-tale

Les også

Skal enslige, ureturnerbare kvinner straffes hele livet?

De politisk ansvarlige for flyktningpolitikken kan ofte framstå som hardhudede mennesker, men det er også nødvendig. Her tre av dem fra nyere tid (f.v.), justisminister Gerd Liv Valla (Ap, 1997), justisminister Grete Faremo (Ap, 1992–1996 og 2011–2013) og innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp, fra desember 2016). Foto: Scanpix

At denne nødvendige evne til ufølsomhet samtidig også gir muligheter og spillerom for fryktinngydende herske- og beherskelsesstrategier, er av de banaliteter det knapt er verd å nevne. Men menneskeheten har lidt og lider uopphørlig under herskere og beherskere hvis mest betydningsfulle kvalifikasjon har bestått og består i deres skruppelløse villighet til å skuffe bestående forventninger.

I vår dataverden utgjør personnummeret den helt presise, påpekende, representative identifikasjon, fullstendig strippet for eksistensielle attributter.

Vår abstraksjonsevnes Janus-ansikter

Denne ufølsomhetfunksjon er i vesentlig grad muliggjort av vår abstraksjonsevne i videste forstand. Det latinske «abstractus» betyr «å trekke fra». Det vår abstraksjonsevne blant meget annet muliggjør, er å kunne trekke fra selve eksistensen, dette primære at det Andre mennesket eksisterer. Men dette skjellsettende «at» er ikke bare et skille mellom potensialitet og aktualitet, mellom det mulige og det faktiske, men også mellom faktisk eksistens og dennes mulige representasjoner. «Abstraktet» av den Andre blir derved en rent begrepsmessig, representativ fiksering av hans eksistens, systematisk ribbet for sine at-hetsattributter, for sin realitetskarakter, i henhold til sin kategoriale klassifikasjon: Om den Andre er «landsmann» eller «innvandrer»/«flyktning»/«asylsøker», «individ» eller «person», eller kun et numerisk element av en «masse», kvalifiserer det for en tilsvarende variasjon i at-hetskarakter. Det er et bemerkelsesverdig paradoks at det nettopp er vår språklighet, vår evne til verbalisering, begrepsdannelse, fiksering og abstrahering, som gir oss denne mulighet og påskyndelse for fremmedgjørelse, for det er ved nettopp denne evne vi også forstår verden; den er vår ratios mulighetsbetingelse.

Det innebærer at vi er gitt en helt unik manipuleringsevne, hvor det enkelte værende kan være representert og forstått ved sine totaliserende begrepskjennetegn alene, altså ved det som gjør det til et som noe, og hvor det således ikke nødvendigvis er gitt ved sin konkrete eksistens. I forhold til det Andre mennesket tillater dette oss en enestående presisjon med hensyn til utpeking og identifisering av individet, uten å måtte inkludere dets konkrete, eksistensielle at-het; i vår dataverden utgjør personnummeret den helt presise, påpekende, representative identifikasjon, fullstendig strippet for eksistensielle attributter.

Det ligger selvfølgelig også innenfor ratios yteevne å kunne utpeke, identifisere og forholde seg til den Andres mentale og fysiske tilstander ved hjelp av deres abstraherte representasjoner. Hans nød og elendighetstilstand og hans lidelse kan fokuseres med personnummerets presisjon, uten at vi i egentlig forstand behøver å gjøre tilstandenes at-het nærværende og forståtte. Og det må igjen presiseres at vår evne til å kunne gjøre dette, er vår forstands og vår fornufts mulighetsbetingelse, og som sådan nettopp en del av det fremragende ved mennesket som gir det dets unike verdighet og hever det suverent over allnaturen.

Les også

De blant oss som ikke finnes

Mange av dagens ledende politikere synes å ha gjort seg tunghørte eller døve for disse alarmklokkene.

Forrædersk

Samtidig er altså dette en ufølsomhets- og fremmedgjørelsesfunksjon som er fundert i og legitimert av vår rasjonalitet. Slik sett er vår ufølsomhetsevne en del av vår menneskelige verdighet!

Men vår regelfølgende ratio kan her svikte oss forrædersk, fordi den mangler en alarmfunksjon. Vår forstand alene, vår ratio, bekymrer og alarmerer ikke, det er det de kognitive, forstående følelser som gjør. Mange av dagens ledende politikere synes å ha gjort seg tunghørte eller døve for disse alarmklokkene. Håpet ligger i en demonstrativ og opprørsk allmennhet.

Les også

  1. Raske asylmottaksplasser ga rask gevinst

  2. Færre flyktninger kommer i arbeid

  3. Menneskehandel eksisterer fordi vi tillater det

  4. «Smuglerkongen» var visst melkemann

Publisert:
  1. Flyktningpolitikk
  2. Amnesty International
  3. Filosofi
  4. Håkon C. Pedersen

Mest lest akkurat nå

  1. Da Tomas (14) landet i denne hoppe­gropen, ble han lam fra halsen og ned

  2. Denne gaven tar helt av: – Dette er all time high. Vi har aldri sett slike tall

  3. Farse har blitt Jærens mest populære lunsjrett

  4. Stygge skader overskygget solid Oilers-seier: - Det er sånt som ikke skal skje

  5. Go-Ahead kutter avganger på Jær­banen allerede fra fredag

  6. Naboklager førte ikke frem. Omstridt Hundvåg-hus godkjent