Bomskudd fra Trond Birkedal om Stavangers kommuneøkonomi

STAVANGER: Fra repertoaret drar Trond Birkedal fram velkjente refreng som «luksusfelle» og at «alle skal få».

Denne artikkelen er over to år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tidligere ordførerkandidat for Stavanger Frp, nå gjestekommentator i Aftenbladet, Trond Birkedal, medgir han kan fremstå «monomant opptatt» av gjeldsgrad. Det er ikke noe å beklage i seg selv: Enhver ansvarlig politiker bør være opptatt av det samme. Men patologiske opptattheter kan innebære for mye av det gode: Et snevert fokus, uten kontekst eller komparasjon, kan villede, heller enn å veilede.

I en nylig gjestekommentar om samarbeidspartienes budsjettforslag for Stavanger gjør Birkedal nettopp dette. Vi kommer ikke utenom å svare på hans svært urimelige påstander.

Sammenligninger

Foranledningen for Birkedals kritikk er at Ap, Rødt, FNB, Sp, MDG og SV besluttet å forsere bygging og renovering av nye skoler i Kvernevik og på Tasta, noe som øker kommunens gjeldsgrad for de neste fire årene til et snitt på 81 prosent mot 78,75 prosent i kommunedirektørens forslag fra oktober – og et snitt på 80,5 prosent sammenlignet med fjorårets vedtatte budsjett. Fra repertoaret dras velkjente refreng som «luksusfelle» og at «alle skal få».

Vi kunne holdt oss kun til skoleinvesteringene, og påpekt at dette er nødvendige investeringer som burde ha blitt foretatt for lenge siden – og at videre utsettelse vil føre til enda større utgifter i lengden. De er ikke luksus å ruste opp skoler, men tvingende nødvendighet: Fysiske læringsmiljø betyr svært mye for våre barns læring, med særlig stor effekt i områder med store sosioøkonomiske variasjoner. En investering i nye skolebygg er, i høyresidens ordspråk, utgifter til inntekts erverv, og så langt fra kjekt-å-ha man kan komme.

Men dette handler om mer enn det. For hva betyr økt «gjeldsgrad», og hvorfor nevner ikke Birkedal at vi samtidig bygger opp et historisk stort disposisjonsfond – penger på bok – samtidig som vi holder et svært godt driftsresultat og høyt nivå på egenfinansieringen av våre investeringer?

Gjeldsgrad er hvor mye du har i gjeld i forhold til hvor mye du tjener på et år. Tjener du en halv million i året og har 250.000 i gjeld, har du en gjeldsgrad på 50 prosent. I Stavanger har politikerne selv – den 19. juni 2019 – satt et måltall på 60, altså at gjeldsgraden ikke skal være høyere enn 60 prosent av kommunens driftsinntekter. Det er svært fornuftig å ha en lav gjeldsgrad: Jo høyere, desto mindre vårt økonomiske handlingsrom, da vi må tilbakebetale gjeld heller enn å bedre tjenestene for våre innbyggere.

Allerede på pressekonferansen onsdag sa vi at vi likevel, da det haster med nye skolebygg, var villige til å øke gjeldsgraden – men altså kun 2,25 prosent høyere enn kommunedirektøren i snitt for de neste fire årene. Da har vi heller ikke trukket fra f. eks investeringene som vil bli tilbakebetalt fra Revheim-utbyggingen når boligene der ferdigstilles. Det er det motsatte av å «stå og skinne […] uten å bli avkrevd svar på hvor de tar pengene fra».

Sammenhenger

Det var komparasjon – nå kontekst: Samtidig innfrir vi og overstiger våre egne måltall når det gjelder hvor stor prosentandel av investeringene som skal betales med egne midler. Vi gjør dette med et netto driftsresultat – overskudd på kommunens budsjett – på hele 2,6 prosent i snitt for de neste fire årene, mot fjorårets beregnede snitt på 0,8 prosent. En liten økning i gjeldsgraden, men altså kraftig økning i vårt overskudd.

Det gjør blant annet at vi nå har et rekordhøyt disposisjonsfond på nær 800 millioner. I en situasjon med svært lave renter både på kort og mellom sikt, mener vi det er klokt å ha penger på bok, samtidig med at vi tar opp billige lån for å bygge skoler, barnehager, og sykehjemsplasser.

Samtidig må vi ha et godt økonomisk handlingsrom fremover. Kommunedirektøren la frem et budsjett med betydelige innsparinger på samtlige tjenesteområder. Mange oppleves som smertefulle. Vi tilbakefører kutt særlig innen oppvekst og helse- og omsorg, men lar mange av innsparingene stå, for å få råd til våre investeringer og for å ruste oss for fremtiden – og fordi vi aksepterer at det også finnes områder hvor vi må omprioritere eller effektivisere.

Vår løsning er ikke å selge i hundremillionersklassen av kommunens eiendom, slik høyresiden vil. I stedet står vi for en nøktern og ansvarlig økonomisk politikk. Vi har tro på vår region og dens evne til videre vekst og velstand, og har lagt til et beskjedent økt skatteanslag på 25 millioner. Det baserer vi blant annet på en bedre skatteinngang enn fryktet så langt, og på utviklingen i sammenlignbare kommuner.

Ingen abdikasjon

Til slutt: Som det internasjonale revisjonsselskapet BDO har spådd, kan det bli en beksvart vinter for bygg- og anleggsbransjen. Å forsere bygging av skoler, barnehager, og ikke minst omsorgsbygg som er utsatt altfor lenge, holder hjulene i gang for vår egen bygg- og anleggsbransje som sliter med reduserte oppdragsreserver.

Men det handler også om troverdighet – om folks tro på lokalpolitikken og deres politikere. Koronapandemien har skapt usikkerhet som ansvarlige politikere må legge til grunn, i det vi rigger kommunen for ruskevær. Men med rekordlav rente, og en langt mer positiv utvikling i kommuneøkonomien enn fryktet, gjør vi det vi hele tiden har sagt vi skulle gjøre. Det er ikke å abdisere fra vår viktigste jobb, men å faktisk utføre den.