Er det rimelig å stille barnevernet og politiet til ansvar?

KRONIKK: Aftenbladet har rettet et viktig søkelys på situasjoner hvor barnevernet tilkaller politiet.

Aftenbladets artikkelserie «Politimakt mot barn» har fått stor oppmerksomhet – både politisk og i og rundt barnevernet. Her begrunner førsteamanuensis Heidi Lie Eriksen hvorfor hun mener det er rimelig å stille barnevernet og politiet til ansvar.

Debattinnlegg

  • Heidi Lie Eriksen
    Heidi Lie Eriksen
    Førsteamanuensis i kvalifiseringsstilling, Institutt for sosialfag, UiS
Publisert: Publisert:

I artikkelserien «Politimakt mot barn» er det blant annet blitt stilt spørsmål ved hyppigheten av at politiet blir tilkalt, hva som er bakgrunnen for at politiet blir tilkalt i de ulike sakene, politiets håndtering av barna og hvordan barna selv har opplevd politiets involvering.

I etterkant har det kommet sterke reaksjoner på eksemplene som har blitt trukket frem. Noen av stemmene hevder at det må til en reduksjon i barnevernets involvering av politiet, andre er opptatt av vanskeligheten med å vurdere politiets vurderinger og sikkerheten til ansatte i barnevernet. Men hvorfor skaper Aftenbladets journalistikk debatt, og hva er det vi egentlig diskuterer?

Les også

Barneombudet: – Vi må få vite hva som ligger bak de høye tallene

Les også

Justispolitikere krever oversikt over maktbruken

Les også

«Alarmerende». «Sterk kost.» «Overraskende.» «Bevisstgjørende.» «Lovbrudd.»

Faglig skjønn

Diskusjonen ser ut til å handle om både barnevernets og politiets utøvelse av faglig skjønn. Det er forståelig om ansatte i både barnevernet og politiet opplever at søkelyset som har blitt rettet mot dem er ubehagelig. I Norge har de aller fleste innbyggerne høy tillit til velferdssystemet vårt, og dette inkluderer barnevernet og politiet.

Den diskusjonen som nå har startet, trenger ikke å medføre at tilliten til disse etatene blir redusert, men det kan tvert imot være en viktig diskusjon for at kvaliteten på tjenestene etatene yter overfor innbyggerne blir bedre. Og det er en felles interesse her, hos alle parter, om at sårbare barn og unge skal ivaretas på best mulig måte.

Les også

Aftenbladet avslører: Politiet utførte 2800 oppdrag mot barnevernsbarn på ett år

Kritikk

Aftenbladet har påtatt seg oppgaven med å overvåke hvordan barneverntjenesten og politiet utøver faglig skjønn.

Dette kan kritiseres blant annet fra ansatte internt i de aktuelle etatene fordi de kan oppleve at oppmerksomheten rettes mot unntakstilfeller på bekostning av seriøse utfordringer ved arbeidet som oppleves i det daglige.

Barnevernsansatte har i lang tid uttrykt at de er for få ansatte til å kunne ivareta alle barna som trenger deres hjelp på en god måte gjennom #HeiErna-kampanjen.

Til tross for dette, kan det virke som om deres dialog med myndighetene minner om å snakke til veggen. Svarene de får handler mer om at det er behov for et kompetansehevingsløft i barnevernet.

Aftenbladets søkelys på barnevernets involvering av politiet kan forstås som en kritikk mot manglende kompetanse hos ansatte i barnevernet, og at en kompetanseheving kan gjøre sosialarbeiderne bedre i stand til å utøve et godt faglig skjønn. Kritikken kan imidlertid på den annen side også forstås som at det er noe med mulighetsrommet for å kunne utøve et godt skjønn som skurrer her.

Les også

Barnevernsarbeider Ine haver (Ap): «Jeg skal slå dere i hjel»

Magasinforsiden i Aftenbladet 12. februar 2021. Foto: Stavanger Aftenblad

Ansvarliggjøring

Ansatte i barnevernet og i politiet har et delegert ansvar fra staten til å kunne foreta en rekke vurderinger innenfor sine saksfelt. Denne delegeringen av skjønnsutøvelse er basert på at befolkningen har tillit til at sosialarbeidere i barnevernet og politiansatte utfører sine oppgaver på en best mulig måte. Det at de ansatte har fått delegert myndighet til å kunne foreta en rekke vurderinger, innebærer imidlertid også at offentligheten kan kreve begrunnelser for skjønnsutøvelsen. Det innebærer et krav om «accountability», som på norsk kan forklares som å greie ut om sine grunner (Molander, 2013).

Dette er et viktig prinsipp i velferdsstaten, og nettopp det at offentligheten og andre interesserte parter kan kreve en begrunnelse av sosialarbeiderne i barnevernet og politiansatte om hvorfor de har gjort som de har gjort, er det som skiller utøvelse av faglig skjønn fra vilkårlig maktutøvelse.

Dersom offentligheten ikke får gode begrunnelser, kan dette muligens på sikt føre til at skjønnsrommet blir begrenset av lovgiver. Å eliminere skjønnet i denne sammenheng vil ikke være realistisk på bakgrunn av kompleksiteten og usikkerhetsmomentene i saker barnevernstjenesten og politiet håndterer.

Loggføring

Politiets loggføringer kan virke som å være av en rent beskrivende karakter, ut fra det som har kommet frem i mediene. Det har også blitt omtalt at loggene til politiet blir arkivert etter at de blir skrevet, med mindre et barn sender inn en klage til politimesteren.

Dette står i kontrast til barnevernsansattes plikt til å skrive lange rapporter som de oversender til Statsforvalteren, som er tilsynsmyndighet når de har utøvd tvang overfor barn. I disse rapportene må sosialarbeiderne gjøre rede for hvorfor de har handlet som de har gjort.

Les også

100 historier om politimakt mot barn: Skildret av Aftenbladet på grunnlag av dokumenter i hovedsak skrevet av barnevernet.

Det at politiet kun beskriver oppdragene de har vært ute på, og deretter arkiverer disse beskrivelsene, kan være problematisk. Gode beskrivelser er viktig når en skal vurdere noens skjønnsutøvelse, men kjernen i «accountability»-begrepet er at en skal kunne finne gode grunner til hvorfor en har gjort som en har gjort.

«Nødvendig»

Myndighetene har ulike måter å kontrollere hvordan delegert skjønn blir utøvd. Det finnes en kontrollordning når det gjelder barnevernets tvangsbruk, selv om en selvsagt kan diskutere hva Statsforvalteren gjør med rapportene som blir sendt inn. Når det gjelder tilkalling av politiet, kan det se ut til at lovgiver har gitt barnvernsansatte et stort skjønnsrom ettersom det eneste vilkåret som stilles, ser ut til å være at det skal være «nødvendig».

Les også

Barnevernssjefen i Norge: - Har ikke tall som tilsier lav terskel for å tilkalle politi

Flere forhold kan ha innvirkning på hvordan beslutninger om å tilkalle politiet blir tatt, men det dreier seg gjerne ofte om dramatiske situasjoner hvor en har kort tid til å reflektere. Nettopp det å ha kort tid til å foreta faglig skjønn er noe som kan redusere kvaliteten på skjønnet. Profesjonelt skjønn består av både strukturelle og epistemiske forhold (epostemisk: sikker kunnskap/viten; red.mrk.).

Strukturelle forhold kan forstås som å legge føringer for selve rommet for selve skjønnsutøvelsen, som for eksempel å kontrollere skjønnet profesjonsutøvere foretar gjennom en form for tilsynsordning. En kan også begrense adgangen til å foreta skjønn, men når det gjelder barnevernets involvering av politiet i svært komplekse situasjoner, kan det være vanskelig å se for seg alle mulige scenarioer som kan oppstå. Det kan følgelig være gode grunner til at skjønnsrommet skal være stort.

Når det gjelder epistemiske forhold, kan dette handle om at en forbedrer selve resonneringsprosessen ved betingelsene for at en slik prosess skal kunne finne sted. Det kan være vanskelig å forutse alle mulige scenarioer som kan oppstå og som fører til at barnevernet kontakter politiet.

Les også

Politidirektøren: - Alvorlig, men for kostbart å få oversikt

En kan imidlertid sette i gang et arbeid med holdninger, verdier og tankemåter overfor profesjonsutøverne, dersom en kommer frem til at politiet har blitt tilkalt i en del tilfeller hvor dette viste seg å kunne ha blitt unngått og der fremtredenen til politiet har blitt opplevd som mer voldsom enn det som kanskje var nødvendig. Det å tenke gjennom og diskutere sammen i kollegiet hva en har vært med på og hvorfor, samt hva en eventuelt kunne gjort annerledes, kan bidra til å forbedre tenkemåter når man neste gang må ta raske avgjørelser i fremtiden.

Alternative blikk

Det kan også finnes gode grunner til at andre parter enn nettopp de ansatte i barnevernet og politiet skal delta i diskusjoner om hva som kunne vært gjort annerledes.

Barna som har opplevd at politiet har tatt hånd om dem når de har vært under barnevernets omsorg, er de som har de mest inngående kunnskapene om hvordan de har opplevd disse erfaringene. De kan helt sikkert utdype bakgrunnen for egen atferd og beskrive egne følelser i de ulike situasjonene.

I de tilfeller deres foreldre eller andre personer har vært involvert, har disse helt sikkert også verdifulle betraktninger å komme med.

De ansatte i barneverntjenesten har garantert selv kjent på både redsel og frykt for egen og andres sikkerhet i forkant av at de kontaktet politiet. Disse stemmene bør frem i denne debatten, og her har flere parter et ansvar.

Les også

Barnevernsansatte lever med vold og trusler: – Tilkaller bare politi når det er nødvendig

Hvilke premisser er det som legges til grunn for at det oppleves nødvendig å tilkalle politiet? Dette er et spørsmål som det kan være rimelig å forvente at barnevernet skal kunne besvare. En kan også forvente at politiet skal kunne forklare offentligheten hvorfor de uniformerer seg og eventuelt bevæpner seg, og hvorfor de bruker tvangsmidler, når de drar ut på oppdrag som barnevernet tilkaller dem til.

Les også

Hør podkast om «Politimakt mot barn»-prosjektet med Aftenblad-journalistene Thomas Ergo og Tove Bjørnå

Dersom vi får disse forholdene nærmere belyst, har vi et bedre grunnlag for å komme nærmere vårt felles ønske om å finne ut hva som skal til for at barna som har det vanskelig nok fra før, skal bli ivaretatt på best mulig måte, og at de ansatte i barnevernet skal kunne føle seg trygge på jobb.

Men ja, det kan være rimelig å stille barnevernet og politiet til ansvar.

–––

Referanser:

  • Molander, A. (2013). Profesjonelt skjønn i velferdsstaten: Mekanismer for ansvarliggjøring.
  • Molander & Smeby (red.), Profesjonsstudier II. Universitetsforlaget.
Publisert:

Politimakt mot barn

  1. Bedre med sofa enn glattcelle

  2. Haakon skrev dagbok om marerittene på glattcella

  3. – Det var som om veggene kom mot meg. Jeg fikk problemer med å puste

  4. Da Amundsen (Frp) sa hva han mente om politiets maktbruk mot ungdommer, tok debatten fyr

  5. Politidirektoratet tar selvkritikk etter mangelfull opplæring

  6. Varsler forbud mot spytthette med ny regjering

  1. Politimakt mot barn
  2. Barnevern
  3. Politiet
  4. Journalistikk