Ole Peder Kjelstadli, leder for Foreningen retten til en verdig død, skriver i Aftenbladet (10. september) at mange opplever store smerter og lidelser i terminalfasen. I tillegg antar han at et lovverk som åpner opp for aktiv dødshjelp vil gjøre mer godt enn skade.
Vekker bekymring
Vi kjenner godt til studien fra 2016 som viser at 46 prosent av de som dør på norske sykehjem har plager og lidelser knyttet til siste del av livet. Det er tall som vekker bekymring, og vi forventer at politikerne setter i verk offensive tiltak for å motvirke dette. Menneskeverd erkjenner at omsorgen for alvorlig syke og døende i dag ikke er optimal, og derfor må vi hele tiden strebe etter å bli bedre på lindrende behandling og helhetlig omsorg for de menneskene som er nærstående døden.
Det interessante med studien fra 2016 er at vi faktisk kan gjøre noe med situasjonen. Vi besitter kunnskap, har kompetansen og mulighetene som kan bidra til å snu utviklingen der døende lider. Blant annet heter det i artikkelen at det finnes et stort behov for retningslinjer, bedre gjennomføring og utdanning av sykehjemspersonell.
Trenger mer undervisning
Omsorg ved livets slutt er komplisert. Personalet trenger mer undervisning for å kjenne symptomene og tilpasse behandlingen deretter. Enkel behandling som kunne ha forbedret livskvaliteten til pasientene, for eksempel beroligende medikamenter mot angst, må godkjennes av lege. De enkelte kommuner bør derfor ha større stillingshjemler og sykehjemsleger som jobber mer integrert med de andre på sykehjemmet. Med andre ord: Vi har kunnskap, men trenger mer kompetanse der hvor behandlingen skjer. Det er altså god grunn til å tro at ved høyre tilstedeværelse av leger sammen med tiltakene ovenfor, vil bildet som ble tegnet for et par år siden se annerledes ut i fremtiden.
Når vi i dag ser konkrete svar på reelle utfordringer som vil ivareta pasientens fysiske og psykiske situasjon, hvorfor skal vi da åpne opp for aktiv dødshjelp? Hvorfor skal vårt helsepersonell gi opp kampen mot lidelse og smerte hos de svakeste blant oss når alternativer finnes? Å innføre aktiv dødshjelp signaliserer at vi ikke har mer å tilby våre pasienter. Det er ren kapitulasjon av medisinens oppdrag.
I realiteten vil man overlate til politikere og byråkrater å avgjøre om pasienten lider nok til å motta dødshjelp.
Overtramp skjer
I tillegg vet vi at i de landene der hvor man har praktisert dødshjelp over flere år, har det gjentatte ganger vært saker som tydelig viser at skade og overtramp skjer. I januar i fjor fikk en nederlandsk lege kritikk for å ha gitt dødshjelp til en dement, eldre kvinne, som tydelig strittet imot. Under inngrepet gjorde hun tydelig motstand, og legen forsøkte å roe pasienten ned ved å ha sovemedisin i kaffen hennes. Da verken dette eller ytterligere medisiner virket å ha noe særlig effekt, skal legen angivelig ha bedt familiemedlemmer om å holde fast pasienten mens sprøyten ble satt. Den brutale handlingen taler for selg selv. Utgangspunktet for det norske samfunn bør være at vi aldri lovfester praksis der det er en viss risiko for at mennesker vil bli skadelidende.
Paradoks
Stemmene som tar til orde for aktiv dødshjelp må også utfordres på et gjennomgående paradoks: Hvordan skal man sikre frihet til selv å bestemme når man skal dø, samtidig som man setter strenge kriterier for hvem som skal få «hjelpen»? På den ene siden argumenteres det med pasientenes frihet til selv å velge over eget liv og egen kropp. På den andre siden skal dette kun gjelde pasienter som har kort tid igjen å leve, som er voksne, som selv kan ta en beslutning etc. I realiteten vil man overlate til politikere og byråkrater å avgjøre om pasienten lider nok til å motta dødshjelp.
Det kreves i årene fremover en sterk og bred allianse som sikrer en verdig død – ikke gjennom dødshjelp, men å ta i bruk hele samfunnets innsats for å lindre smerte og gi pleiende omsorg. Det er grunn til å minne om Hospicefilosofiens grunnholdning: «Vi kan alltid gjøre mer!»