Putin og andre alfahanner

KRONIKK: Måtte den tid snart komme der Putins og andre alfahanners tid er forbi. Men er det mulig? Jeg har noen tanker om det.

Bavianhannen Bakari i BBC-serien «Serengeti» oppførte seg ikke «som en bavian», slik for mange mennesker i lederposisjoner gjør – bøller som Putin og Trump. Tvert om viste han uselvisk mot, karakterstyrke og omsorg. Slike ledere bør vi velge.
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi er inn nå i en bølge av sakprosa verden over som handler om undergang og kollaps. Den vender blikket mot en ny begynnelse, overlevelse, en ny sivilisasjon som er verdt å bevare. Hva gjør vi?

Det har ikke alltid vært krig

Noe av det første vi bør gjøre er å blottstille usannheter vi tror på. Som den om at det forhistoriske mennesket holdt slaver og drepte for fote med stokker og dolker. Våpnene deres ble brukt mot dyr, ikke mennesker. Det har ikke alltid vært krig.

De første små tegn til krig dukket opp for bare ti tusen år siden. I flere hundre tusen år fantes det ikke krig. Det har ikke vært alfahanner – som skaper mindreverd, som blir store ved å gjøre andre små – som har ført vår art videre. Grunnlaget for vår arts overlevelse har vært samarbeid.

Forbildet Bakari

En historie om en bavianflokk, vist i tv-serien «Serengeti» på NRK i 2019, kan kanskje oppmuntre oss, få oss til å tro at det er mulig å få gjort slutt på alfahannenes dominans.

Som vanlig gjorde en bavianflokk en «sterk» alfahann til sin leder, heretter kalt «Den sterke». «Den sterke» ydmyket og tyranniserte hannbavianen Bakari, som hadde et usedvanlig sinnelag.

Bakari hadde nemlig tatt seg av en bavianunge og stelte den da dens foreldre døde. Ungen hadde dødd om ikke en hunnbavian hadde sluttet seg til Bakari for å ta seg av det lille nøstet.

Etter å ha tyrannisert ungen og Bakari i en tid, tok «Den sterke» både dama og ungen fra Bakari. Og kjeppjaget Bakari fra flokken. Bakari fulgte etter flokken på avstand.

Men så skjer det noe. En forferdelig brann sluker alt på sin vei over slettene. I panikken og virvaret klatret ungen opp i et tre som hadde tatt fyr. Det lille nøstet synes fortapt.

Nå skal mot og karakterstyrke utprøves. «Den sterke» og fostermoren flyktet i frykt og panikk sammen med de andre og overlot ungen til å dø.

Bakari derimot, «den svake» med sterke følelsesmessige bånd, viser nå sin karakterstyrke, klokskap og mot. Han løp gjennom flammene, ventet tålmodig på å få ungen i sin trygge favn. Og det fikk han. Da muligheten bøy seg, klynget den lille seg til Bakari og ble reddet. Bakari ble innlemmet i flokken igjen.

Kort tid etter ble «Den sterke» – svak og feig når det gjaldt, overmodig og uforsiktig – til kattemat (tatt av en leopard). Og Bakari ble flokkens leder.

I motsetning til «Den sterke» lot Bakari alle spise av fikentreet. «Den sterke» svekket de andre fysisk og psykisk ved å beholde så mye han kunne for seg selv.

Machiavellis «realpolitikk»

I mine øyne er vi å ligne på bavianflokken da den valgte «Den sterke» til leder. Også vi gjør alfahanner, bøller som Putin og Trump, til ledere. Stadig forveksler vi mangel på empati, det å være følelsesmessig uberørt, med sterk psyke. «Sterke» mennesker gjøres «svake» og vice versa.

I snart 500 år har vårt styresett hatt Niccolò Machiavellis menneskesyn og instruksjoner for hvordan en makthaver skal oppnå og beholde politisk makt, som premiss. Derfor kalles han «realpolitikkens far».

Av Machiavelli har makthavere lært hvordan de skal bedra befolkningen, forskjønne sine løftebrudd, være dyktige i hykleri og forstillelse, handle i strid med all troskap, all velgjørenhet og menneskelighet, aldri unnlate å snu kappen etter forsynet.

Machiavelli ga instruksjoner i hva makthavere med grusomhet skal gjøre med folket. Han hyllet følelsesmessig avstumpede mennesker, som begikk de verst tenkelige grusomheter, som gode eksempler for alle som vil ha makt. De er sterke i ånden og har de største hensikter.

Dette menneskelige vakuumet ser vi i de mektiges behandling av mindreårige asylsøkere, av syke, fattige og gamle. I nedbyggingen av offentlig velferd blir nå velferdspolitikk, som på 1700-tallet, brukt til tukt og disiplinering. Vi ser det ikke minst i Nav.

En ny begynnelse

Det er på tide å endre menneskesyn. Jo, det dyrisk-primitive i oss er en del av naturen. Men det er også Bakaris styrke, sinnelag og holdninger. Alt beror på hva vi velger å fremme og kultivere.

Lik bavianflokken fremmer og kultiverer vi «de sterke». Vi lar dem bryte ned saktmodige, forsiktige og følsomme mennesker med Bakaris egenskaper. Vi gjøre dem til tapere i samfunnet.

Nå er det imidlertid slik at barn – som i Sparta ble satt ut i fjellet for å dø fordi de var for svake til å bli sterke krigere – kan bli tungen på vektskåla i en tredje og siste verdenskrig. Den vinnes av dem som er raskest til å bevege fingrene på et tastatur/spillkonsoll. Uansett hvor puslete/svake de ellers er.

Slik staten Sparta gikk i oppløsning fordi den ikke forsto at nye tider krevde nye spørsmål, med andre løsninger, er vår sivilisasjon i ferd med å gå i oppløsning med langt alvorligere konsekvenser.

Vi trenger vi en ny begynnelse, en ny sivilisasjon som lik Bakari viser gode evner til samarbeid, til å dele med hverandre istedenfor å markere dominans.

De herskendes blikk fra fortiden kan ikke lenger få lov til å forme vårt menneskesyn, bestemme hvilke egenskaper vi mennesker skal odle og kultivere.


Kildemateriell som er referert til, eller som har vært til inspirasjon:

Publisert: