I dialog med de døde

DEBATT: Dialog med fortiden er essensielt for å gå framover på en måte som fremmer menneskelig verdighet og frihet.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tidligere, da jeg så på statuer eller malerier i museer, føltes de som objekter langt separert fra meg selv. Dette var ting fra gamle dager. Men etter jeg hørte på Alexander Stoddart og Stephen Blackwood, forstod jeg at jeg kan beundre og være i dialog med fortiden.

Bibelen

I dag har kulturen tatt en vending hvor det er populært å kritisere fortiden fremfor å engasjere seg i den.

Et område hvor vi ser denne holdningen i Norge er utviskingen av kristendom i skolen. Nylig uttalte Utdanningsdirektoratet at de oppfordrer kommuner til å avslutte utdeling av Bibler på skolen fordi dette kan oppleves som forkynning.

Men Bibelen er den viktigste boken vi har når det gjelder å forstå oss selv og samfunnet vi lever i. En trenger ikke å være kristen for å anerkjenne hvor relevant Bibelen er for forståelsen av vår samfunnsstruktur og de verdiene vi lever etter i dag. Dessverre beveger samfunnet seg i en retning hvor vi tror at vi er uavhengig av menneskene som kom før oss og vi tror vi kan bygge velstående og frie samfunn uten dem.

Fortid – nåtid – framtid

Alexander Stoddart er en skotsk skulptør, arkitekt og estetikk-filosof. I en podkast hos akademikeren, kulturkommentatoren og den sosiale entreprenøren Stephen Blackwood forklarte Stoddart om sin besettelse for verden av de døde. Som barn var Stoddart fascinert av monumenter, gravkamre og kirker. Disse er strukturer som ikke har noen materiell produktivitet i samfunnet, men som fungerer som en portal til verden av de døde.

Stoddart forklarer at for å ha en kultur, trenger vi en tresidet samhandling mellom de døde, de som lever nå og de ufødte. Hvis vi mister denne balansen mellom fortid, nåtid og framtid, kan ting gå galt ganske raskt.

Historiens dom

Hitler, Mussolini, Mao, Stalin, Lening og Pol Pot avslo alle fortidens visdom til fordel for sin egen filosofi. De mente de hadde kunnskapen og evnene til å styre en hel nasjon inn i en ideal framtid, hver sine versjoner av Utopia.

Alexander Stoddart beskriver at filosofiene deres var drevet av en vitalistisk optimisme. Regimene deres – Nazi-Tyskland, Sovjetunionen, Maos røde Kina og Kamputsjea – var bygget på ideen om at hvis folket ga fra seg sine individuelle friheter til regimet, så ville regimet løse alle folkets problemer og skape et ideelt samfunn der alle får dekket sine materielle behov.

Disse totalitære lederne lovet rettferdighet og velstand, men leverte kaos og død.

I motsetning til disse regimene, står USA, som ble grunnlagt på den pessimistiske ideen om at menneskets natur er feilaktig. Derfor laget grunnleggerne et system som kontrollerer og balanserer maktfordeling i landet. Ideen var at ikke et eneste menneske har evnen til å lede et land inn i Utopia fordi alle mennesker er feilbarlige. Dette betyr også at Utopia aldri vil finnes. Framskritt finnes, men Utopia finnes ikke.

Hva ledet disse ideene til? Jo det ledet til det mest rike og frie landet verden noen gang har opplevd.

Nødvendig ballast

Stoddart sa: «Culture is above all a communion with the dead» – kultur er framfor alt kommunion (fellesskap) med de døde. Ordet «communion» kan hentyde til kirkelig nattverd, eller til det å dele personlige tanker og følelser på et spirituelt nivå. I min tolkning betyr det at vi er i dyp dialog med de døde.

Hvis en for eksempel leser Shakespeare, er det ikke slik at ordene flyter inn det ene øret og ut det andre. I stedet strever vi med ordene, prøver å forstå dem og lære av dem. Vi er i dialog med Shakespeare.

Det samme gjelder når vi hører på Mozart, ser på en skulptur av Bernini eller et maleri av Claude Monet.

Det å være i dialog med fortiden er essensielt for å gå framover på en måte som vil fremme menneskelig verdighet og frihet.