Smått er godt også når det gjelder avlastning

KRONIKK: Mennesker med fysisk eller kognitiv utviklingshemning blir i økende grad segregert. Spesialavdelingene i barnehagene blir flere. Segregeringen tiltar i skolen.

Kompetanse er lettere å flytte på forsvarlig vis enn å flytte barn til barneboliger som minner om tidligere tiders institusjoner. Her er hjemmesykepleien et utmerket eksempel.

Debattinnlegg

  • Tom Tvedt
    Tom Tvedt
    Forbundsleder, Norsk Forbund for Uviklingshemmede
Publisert: Publisert:

For cirka 30 år siden skulle vår sønn starte i barnehagen i Randaberg. Oppstarten var fin, Thomas, som er blind, gikk i en ordinær avdeling. Etter en stund kom kommunen med et forslag om at det skulle opprette en egen avdeling for de barna som hadde funksjonsnedsettelser, fysisk eller kognitivt. Kommunen argumenterte med mange fagfolk med god kompetanse på én plass.

Da startet min kamp i politikken, kampen mot institusjons­tanken som vi forlot på 1990-tallet. Nå kan det se ut som vi er tilbake til det tankesettet?

Hele tiden nye folk

Barn med utviklingshemning, autisme, fysiske funksjonsnedsettelser, hørsel- og synshemninger og sjeldne sykdommer og tilstander, har som andre barn behov for stabile relasjoner til voksne omsorgspersoner. Foreldre flest har erfaring med barnehager og betydningen av at de ansatte kjenner sitt barn.

Veldig få ville vært trygge på å levert barnet sitt i barnehagen dersom det var nytt personale der hver dag, slik som det kan være for barn på avlastning. Der er det tre skift i døgnet, og få har full stilling. Det tar lang tid for disse voksne å bli kjent med barnet, men enda lengre tid for barnet å bli kjent med den voksne.

Formell kompetanse er nyttig, men det er ingen snarvei verken til å bli kjent med barnet eller til å få barnets tillit. Men mange ansatte, mange barn, små stillinger og sykefravær er ingredienser til uro. Det er ikke spesielt hjemmehyggelig når den vare treåringen må skjermes fra den utagerende 17-åringen.

Kunnskap om medisinering, diagnoser og behandling, kan være nyttig. Men det er ikke til hjelp for å etablere personlige relasjoner.

I tillegg er det slik at kompetansen er lettere å flytte på forsvarlig vis enn å flytte barnet. Her er hjemmesykepleien et utmerket eksempel.

Tydelige rettigheter – på papiret

Barnets behov for trygge og gode relasjoner til stabile voksne, er blant fundamentene for FNs barnekonvensjon. Den slår fast at «barn bør vokse opp i et familiemiljø, i en atmosfære av glede, kjærlighet og forståelse for å sikre full og harmonisk utvikling av deres personlighet». Det statlige barnevernet forsøker å etterleve konvensjonen. Barnevernsinstitusjonene skal være mest mulig som ordinære hjem i ordinær og barnevennlig bebyggelse. Statlige barnevernsinstitusjoner har fra fire til åtte barn.

Helsetilsynet presiserer de samme føringene i sin Veileder for nasjonalt tilsyn med barneboliger og avlastningsboliger for barn fra 2009. Det er blitt avdekket lovbrudd i 75 prosent av tilsynene. Imidlertid er tilsynsaktiviteten på feltet ekstremt lav, til tross for at situasjonen synes langt ifra akseptabel.

Vernepleierkompetanse er nyttig fordi det kan gjøre det lettere med hensyn til medisinhåndtering og sondeernæring. Enkelte barn kan ha behov for målrettet miljøarbeid. Men det er verken medisinhåndtering eller håndtering av problematferd som skaper et godt hjem eller stabile relasjoner. Skal en skape et sterkt fagmiljø, er middelet personalpolitikk, – ikke å plassere mange barn sammen.

Fellesarenaene blir i stadig større grad begrenset til fødeavdelingene og kirkegårdene.

Går i feil retning

Formålet med omsorgstjenesten er å fremme sosial trygghet, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer. Dette oppnås ikke ved å plassere barn på store institusjoner med et hav av voksne og andre barn å forholde seg til.

Ifølge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal kommunen sikre at også barn med funksjonsnedsettelse får en «fullgod og effektiv deltakelse og inkludering i samfunnet». Skal kravet etterleves, så må avlastningsboligene være små, ligge i den ordinære bebyggelsen i barnevennlige miljø.

Ifølge FNs 10. bærekraftsmål, punkt 2, skal også Stavanger kommune «innen 2030 sikre myndiggjøring og fremme sosial, økonomisk og politisk inkludering av alle, uavhengig av alder, kjønn, funksjonsevne, rase, etnisitet, nasjonal opprinnelse, religion eller økonomisk eller annen status». Skal denne målsettingen oppnås, må barneboligenes rolle i inkludering være i fokus.

Mennesker med utviklingshemning blir i økende grad segregert. Flere steder er det spesialavdelinger i barnehagen. Segregeringen tiltar i skolen.

I det ordinære arbeidslivet finner en knapt mennesker med utviklingshemning.

Fellesarenaene blir i stadig større grad begrenset til fødeavdelingene og kirkegårdene. Stavanger kommune bør ikke forsterke tendensen med den type institusjoner som barnevernet begynte å forlate i 1953.

Les også

  1. I Sandnes har de allerede bygget stort. Der hagler lov­ordene

  2. – Er det umulig for utviklingshemmede å få verdige liv?

  3. Mosheimtomten – altfor fin for utviklingshemmede?

  4. – Vi trenger ingen likeverdsreform, reformen er en avsporing

  5. – Jo, vi trenger en like­verds­reform

  6. – La oss glemme Like­verds­reformen

Publisert:
  1. Tom Tvedt
  2. Funksjonshemmede
  3. Skole
  4. Barnehage
  5. Diskriminering

Mest lest akkurat nå

  1. Trafikkulykke på Motorveien - lange køer

  2. Utslitte turister trenger hjelp ned fra fjellet

  3. Nå er det slutt for «oljemesså»

  4. Jonas Gahr Støre mener at folk flest ikke forstår strømkrisa. Han har litt rett i det

  5. Fem rekkehus totalskadd

  6. Talentet sluttet i Viking – nærmer seg ny klubb