«Enkelte hadde endog litt av det man kaller ballbehandling»

DEBATT: Som et apropos til Sven Egil Omdals beretning om kvinnefotball i Magasinet lørdag 20. juni, er det verdt å merke seg at holdningene til kvinneidrett generelt var av en annen og mer positiv karakter i Arbeidernes Idrettsforbund, AIF, i mellomkrigstiden.

Viking-spiller Marit Skorve, til venstre, i duell med Muliers Jorunn Imsland. Selv på 1970-tallet var kvinnefotball «nytt» for mange. Men kvinner spilte fotball i Stavanger så tidlig som i på 1930-tallet.
  • Tor Gunnar Tollaksen
    Tor Gunnar Tollaksen
    Historiker
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mens det borgerlige Norges landsforbund for idrett, som Omdal først og fremst viser til, hadde et snevert syn på kvinneidrett, hadde AIF en langt mer sidestilt linje mellom kjønnene.

«Gårsdagens vellykte debut»

Under en oppvisningskamp mellom Sportsklubben Star fra Kalhammeren og Arbeidernes turn og idrettslag, Atil, fra Storhaug, på 1. mai-lekene på Stavanger Stadion i 1933, ble det også spilt en fotballkamp mellom kvinner fra Frisinn og Østkantens arbeiderungdomslag. Kampen endte 0-0, men ble karakterisert som meget vellykket, noe vi leser av reportasjen i avisa 1ste Mai:

«Som ventet var publikum med fra første spark og tiljublet sine favoritter. Alvorlig talt var damene slett ikke verst. Enkelte hadde endog litt av det man kaller ballbehandling, mens andre røpet virkelig forståelse for spillet. Deres største feil var at de blev for ivrige og ikke holdt plassene sine, men klumpet seg sammen, så det mange ganger var vanskelig å få ballen noen vei. Ingen av partene fikk mål, men Frisinn hadde en kjempechanse foran blankt mål, men dessverre gikk skuddet på utsiden av stolpen. Kampen var allikevel meget morsom, bare synd at den varte så kort tid. Neste gang bør damene få en halvtimes kamp, og den vil på forhånd være sikret et stort publikum efter gårsdagens vellykte debut.»

Ikke de samme verdiene

Det var ikke bare holdningen i de ulike idrettsforbundene som var fundamental ulik. Framstillingen og respekten for kvinneidrett i arbeiderpressen var av en helt annen karakter enn den hånlige tonen den borgerlige pressen ofte la for dagen da dyktige idrettskvinner var i sving i mellomkrigstiden.

Med til historien hører det også at en del av skepsisen blant tillitsvalgte innenfor arbeideridretten for en sammenslutning av de to idrettsforbundene i 1940 – Landsforbundet og Arbeidernes idrettsforbund – nettopp var frykten for at de gode verdiene og den ufravikelige tanken om masseidrett ville bli utfordret av Landsforbundets konkurransejag og snevrere syn på hvem som kunne bedrive idrett.

I arbeideridrettslaget Frisinn Sportsklubb ble tankegangen manifestert med følgende: «Vi bygger ikke på rekorder. Det gjelder å få flest mulig med.»

Barneidretten

Her kan vi også minne om at først med barneidrettsbestemmelsene i 2007 ble konkurranseaspektet i barneidretten under 12 år tonet ned og premiering for alle ble innført. Sistnevnte var alminnelig praksis innenfor barne- og ungdomsaktiviteten innenfor arbeideridretten i 1930-årene.

Sett i et historisk perspektiv kan det synes som om at det var Landsforbundets kvinnesyn som ble det dominerende i det nye Norges idrettsforbund, noe som resulterte i at det gikk uforholdsmessig lang tid før kvinneidrett, og da særlig innenfor mannsbastioner som fotball, ble allment akseptert.

Les også

Amund Sjølie Sveen «Fritt sinn og håpefull framtid»

Publisert: