En mammas siste dager

KRONIKK: Mennesker med ruslidelser sitter nederst ved bordet også i dag.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Da Stavanger Aftenblad lørdag publiserte artikkelen om Sivs siste dager, gjorde det noe med meg. Som tidligere alkoholiker blir jeg skremt over ansvarsfraskrivelsen fra Randaberg kommune og Rogaland A-senter.

Siv døde fordi kommune og spesialisthelsetjeneste ikke ivaretok behovet hun hadde for helsehjelp og oppfølging. Fastlegen beskrev at hun trengte omgående innleggelse, allikevel måtte hun vente i 42 dager. Artikkelen beskriver en svært syk person som får tilsyn av kommunen én gang i uken. Kan vi ikke forvente mer?

År 2000 – et tilbakeblikk

Jeg var med på en av båtene som plukket opp overlevende etter «Sleipner»-forliset, og flyttet til Stavanger 14 dager etter ulykken. Jeg hadde et alkoholproblem før ulykken, og i etterkant utviklet jeg en ruslidelse med store psykiskhelse utfordringer. Jeg har altså erfart den psykiske og fysiske smerten en avhengighet kan medføre.

Selv overlevde jeg møtet mitt med inhumane hjelpetjenester i Stavanger for 20 år siden, og det skremmer meg at hjelpetjenestene fremdeles kan være så dårlige og uetiske for de sykeste av oss.

En periode bodde jeg like ved sykehuset, i Bjaalands gate, og jeg glemmer aldri lettelsen jeg følte når jeg etter en lang periode med drikking skulle vurderes for innleggelse. Jeg dro bort, snakket med en sykepleier og fortalte hvordan jeg hadde det. Jeg husker ennå skuffelsen jeg følte når jeg ikke var verdig en sengeplass, selv om jeg ikke klarte å slutte å drikke.

Noe av grunnen til at jeg husker akkurat denne avvisningen så godt, er at jeg etterpå ble psykotisk og fikk kramper. Det var nære på at jeg døde.

Jeg gjorde også i denne perioden av livet et selvmordsforsøk fordi livet gjorde så altfor vondt.

Livssmerte og ventetid

Jeg er usikker på om det i det går å beskrive den fysiske og psykiske smerten jeg følte på da jeg var på randen av livet. Ambivalensen, sorgen, tårene og skammen over ikke å makte å stoppe. Fortvilelsen over ikke å være sterk nok til å tåle livets motbakker er rett og slett jævlig vond.

Siv drikker to flasker vin hver dag, er underernært, faller og slår seg, og sier at hun ikke tør slutte å drikke og var redd for delir. Kanskje kjenner hun på noe av den samme livssmerten som jeg kjente på? Det gjør vondt å lese om Siv.

Fastlegen ber om avrusning omgående fordi hun klarer ikke ta vare på seg selv, og beskriver at Siv er avmagret, tungpustet, svimmel og stadig faller, men fortsetter å drikke, for å døyve angst.

I artikkelen står det: «Selv om fastlegen ba om innleggelse ’omgående’, merket A-senteret seg at det ikke var krysset av for akutt hastegrad.»

Jeg hadde trodd at spesialistene på A-senteret, med bedre tid enn fastlegen, kunne tatt opp telefonen ringt og spurt: Hvorfor mener fastlegen at hun trenger hjelp omgående?

Skal man gjøre vurderinger som handler om liv og død må man innhente de opplysningene man mener mangler.

Dødelig sykdom, strenge portvoktere

Siv måtte vente i 42 dager, ifølge vurderingstemaet ved Rogaland A-senter. Det gjør vondt å lese om Sivs siste dager, hun gleder seg over å få lov å komme i behandling, men dør før portvokterne slipper henne inn.

Jeg vet ikke hva Siv døde av, men det jeg vet er at personer som ruser seg, dør 20 år før tiden. De dør av overdoser, selvmord, ulykker og somatiske sykdommer. Hvert år forsøker 500 pasienter i rusbehandling å ta livet sitt. Én av ti lykkes. Hver uke dør mer enn fem personer av overdoser, og enda flere av alkohol.

I januar 2016 sa helseminister Bent Høie i den årlige sykehustalen: «Midt blant oss har vi naboer, venner og kolleger med en forventet levealder 20 år kortere enn resten av befolkningen. Det er på nivå med situasjonen i Liberia, Kenya og Kongo. Dette er den største sosiale ulikheten i vårt land.»

Vi får ikke gjort noe med dette før tjenestene evner å møte bruker der han/hun er. Det er svært betenkelig at de som bestemte hvor lenge Siv skulle, kunne og burde vente, var de som i den aktuelle situasjonen var lengst fra pasienten.

Les også

Sykehustalen 2016: «Mennesker med rusproblemer trenger også krisepakker!»

Likeverdige helsetjenester?

Statsforvalteren fremholder at kommunens oppfølging ikke var i tråd med «god praksis», men likevel forsvarlig. Dette oppleves som merkelig. Summen av feil i systemet av hjelpetjenester gjorde at Siv døde.

Kommunalsjefen sier: «Sivs behov for oppfølging ble tatt på alvor».

Ved miljøtjenestens siste besøk står det at Siv var i «dårlig form» og preget av høyt og langvarig alkoholinntak. Hun var ustødig, svimmel og redd for delir – å falle når hun var alene». Neste besøk planlegges om en uke!

Er det vanlig praksis at noen som er så somatisk og psykisk dårlig som Siv var, kun får oppfølging én gang pr uke?

Ville oppfølgingen fra kommunen vært en annen om Siv hadde hatt en somatisk sykdom?

Dessverre tror jeg svaret på det siste spørsmålet er: Ja, noen sitter nederst ved bordet også i dag.

Per Fugelli skrev i 2015 om rusavhengige: «De har forlatt vår flokk. Våre målestokker for menneskeverd og folkeskikk gjelder ikke dem.»

Når jeg leser om Siv, får jeg dessverre en følelse av at han fremdeles har rett.