Mister vi kontrollen over energisektoren?

DEBATT: Vår ulykke er at vi har adoptert EUs politikk for subsidiering av sol- og vindkraft. Vi trenger ikke denne kraften.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I Norge er vi foreløpig forskånet fra de problemene med el. forsyningen som særlig Danmark og Tyskland opplever. Sol og vind kan ikke levere elektrisitet til markedets behov. Subsidiering av sol- og vindkraft har ført til ubotelig skade.

Følger ukritisk EUs politikk

Vår ulykke er at vi har adoptert EUs politikk for subsidiering av sol- og vindkraft. Vi trenger ikke denne kraften. Tellenes vindpark er et talende eksempel. De regionale utbyggere har solgt vindparken til amerikanske Black Rock, som i sin tur selger kraften til Google. På denne måten «grønnvasker» Google sine kjøp av kullkraft på kontinentet. Dessuten er både Black Rock og Google kreative nok til ikke å betale skatt i Norge. Subsidieringen som ligger bak, er hinsides all fornuft, og er på kollisjonskurs med våre prinsipper for nasjonal kontroll med naturressurser. Disse prinsippene er gitt i Meld. St. 28 (2010 – 2011).

Nasjonal ressurs

Utbyggingen av vannkraft i Norge ved hjelp av utenlandsk kapital startet for mer enn 100 år siden. Norske myndigheter var våkne og stilte som en av konsesjonsbetingelsene at anleggene skulle tilfalle den norske stat etter 60 års drift, den såkalte hjemfallsretten. Dette ble nedfelt i lov av 1909, hvor det står at slike naturressurser tilhører fellesskapet. Dette har ført til at vannkraften i dag i hovedsak eies av stat, fylker og kommuner.

Les også

Vindparken i Sokndal er åpnet

Les også

Det er vannkraften som skaper verdier

Bruttoinntekt (førstehåndsverdi) av vannkraftproduksjonen er i størrelsesorden 40 milliarder kr per år. Alle de store vannkraftanleggene er i dag gjeldfrie. Drift og vedlikehold er ca. 4 øre/kWh. Med en markedspris på 30 øre/kWh blir det et pent overskudd.

Statens pensjonsfond

I 1963 fikk vi en tilsvarende prinsipperklæring for kontinentalsokkelen. Dette ble videre utdypet i «De 10 oljebud» i 1971. Første bud lyder: «At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.» Ett av resultatene er Statens pensjonsfond utland, også kalt Oljefondet.

Etter at en ny lov om vannkraften trådte i kraft i 1990, har vi fått en tilvekst i produksjonskapasiteten på 20 prosent. Halvparten av dette kommer fra utbygginger som var vedtatt før 1990, og den andre halvparten skriver seg fra økte tilsig, som følge av mer nedbør de senere årene. Resultatet er at vi i dag har en produksjonskapasitet som dekket etterspørselen og et mindre overskudd.

Nær 70 prosent av vårt innenlandske energibehov blir i dag dekket med vannkraft, dvs. 100 prosent grønn energi. Dette er enestående blant de vestlige industriland. Bare Island har like god dekning av grønn energi i form av vannkraft og geotermisk varme. Våre enestående ressurser innen vannkraft har vi forvaltet på en strategisk og økonomisk god måte, som fellesskapet kan prise seg lykkelige for.

Norge har oppfylt kravene

EUs krav til grønn energi har Norge allerede oppfylt. De fleste industriland har en dekningsgrad i sitt energibehov med elektrisitet på 20–30 prosent. Det meste av dette kommer fra kull, kjernekraft og gass. Dette setter Norge og Island i et virkelig grønt lys.

I EU har politikken gjennomgående vært å avvikle kjernekraft og kullkraft og å bygge ut ny produksjonskapasitet ved hjelp av sol og vind. Dette har ført til store problemer både teknisk, økonomisk og miljømessig. Teknisk fordi sol- og vindkraft ikke har stabil produksjon og heller ikke effektregulering. Økonomisk fordi suppleringskraften til sol og vind må holdes oppe hele tiden, samtidig som prismekanismen ødelegger for dem som må opprettholde effekt- og energi-beredskapen ved vindstille og nattemørke. I Tyskland har dette ført til årlige tap på over 100 milliarder kr (2015) totalt for de to største leverandørene av regulerbar kraft. Miljømessig har det vist seg at utslippet av CO₂ er det samme som før, på tross av alle vindmøllene. Helheten fungerer ikke.

Trenger vi mer elektrisitet?

Dagens konsesjoner for videre utbygging av vindkraft i Norge har et volum på ca. 5 prosent av vannkraftproduksjonen. Dersom vi i stedet hadde oppgradert våre eldre dammer og kraftverk, kunne vi lett få et tillegg på 10 prosent eller mer. Og, naturinngrepene ville være forsvinnende i forhold til vindmøllene.

Seniortanken
Torvald Sande
Kjell Traa
Hjalmar Inge Sunde
Gunnar Berge
Ivar Sætre
Njål Kolbeinstveit
Jostein Soland
Åsleik Rannestad