Ikke rasere natur, men olja må endre seg

DEBATT: Uansett hvordan vi bruker utslippstallene, det er virkelig ikke feil å begrense de enorme utslippene vi burde være ansvarlige for.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

27. juni skrev Einar H. Årstad et innlegg med tittelen «Hvorfor rasere naturen når det har null effekt på verdens klima?». Årstad presenterer en del tall som jeg ikke skal betvile, men de må kommenteres på.

Jeg ønsker å sette fokus på hvordan disse tallene har kommet frem, og om andre tall vi heller burde se på. Tenkemåten Årstad forfekter er også problematisk ut fra et etisk syn på ting. Dette kommer jeg tilbake til.

Les også

Einar H. Årstad: «Hvorfor rasere naturen når det har null effekt på verdens klima?»

Tall og tall

Først, Parisavtalen som verden per i dag forholder seg til, krever at hvert land skal forholde seg til de utslippene som forekommer innenfor sine egne landegrenser. Så juridisk sett er det helt korrekt å forholde seg til disse tallene, disse gjelder i internasjonale avtaler. Men, som det blir påpekt i innlegget til Årstad: Norge har ingen egen atmosfære, så hvor rimelig er egentlig dette?

Norge er en stor eksportør i verdensmålestokk. Ifølge WWF var vi i 2021 verdens tredje største gasseksportør og den tiende største eksportøren av olje. Når man kobler dette sammen med det faktum at mer enn 90 prosent av klimautslippene fra olje og gass kommer fra forbruket av disse råvarene, vil tallene bli helt annerledes enn de tallene som Årstad presenterer.

Dette har blant andre NRK gjort i artikkelen «Slik går Norge fra å være miniputt til gigant på klima­statistikken». Tallene viser at hadde man ansvarliggjort Norge for forbruket av alle råvarene som blir produsert innenfor våre landegrenser, så blir det et skyhøyt tall per innbygger.

Etikken

Så kommer vi til de etiske betraktningene: Verden har malt seg inn i et hjørne; skal man tro på IPCC-rapportene som har kommet siden i fjor høst, er det viktigste vi kan gjøre i vår tid å begrense klimagassutslippene. Her er fakta at hele verden nå har et ganske så stramt klima­gass-budsjett å forholde seg til. Her er det blant annet planer for å produsere mer enn dobbelt så mye hydrokarboner i 2030 som verden har «råd» til, ifølge Production gap-rapporten fra 2021.

Selv om man tenker som Årstad, mener jeg det er veldig problematisk å si at vi er så små, at vi kan holde på akkurat som vi vil fordi det ikke har noen effekt uansett. Her mener jeg at spesielt den vestlige og nordlige delen av verden har et ekstra ansvar for å vise veien fremover. Det er tross alt vår del av verden som med vårt levesett har ført oss inn i disse problemene.

Og her skal man ikke undervurdere signaleffekter. Bruker man en mer rettferdig måte å beregne utslipp på, som presentert i den nevnte NRK-artikkelen, er det virkelig ikke feil å begrense de enorme utslippene som vi burde være ansvarlige for.

Et oppgjør er nødvendig

Avslutningsvis vil jeg likevel si meg enig med et viktig poeng i Årstads innlegg: Det er dessverre mange tiltak som blir fremsatt i dag i klimaets navn som reelt ikke vil ha noen effekt annet enn for bedriftsledere og politikere å sole seg i den grønne glansen av. Det er absolutt ikke gitt at det grønne skiftet reelt vil føre oss til et bedre sted, og vi kan ende opp med unødvendig å rasere natur.

Men at en av de første tingene vi må gjøre er å ta et oppgjør med hvordan vi turer frem når det gjelder oljebransjens dominerende rolle i Norge, er jeg overbevist om.