Alle gamle bygg kan ikke transformeres til leiligheter og kontor

DEBATT: Byen vår skal vokse, forandres og fortettes, men for øyeblikket er det en dramatisk mengde leiligheter på vei til Badedammen og Østre bydel.

Debattinnlegg

Kulturmiljøer, undergrunnsmiljøer, kreative miljøer og arbeidet til ildsjeler blir ryddet bort til fordel for tilsynelatende familievennlige leilighetsblokker med kaféer i aktive førsteetasjer.

Den populære parken Lervigtunet, bydelens grønne alibi, er omkranset av transformerte bygninger, og bilder av Tou Scene, Absinthen, Oransjeriet, Hermetikken og andre restaurerte industribygg selger leilighetene til de store utviklerne, som glemmer å se på mulighetene som finnes på sine egne tomter. Et gjentagende misforhold mellom planprogrammenes vakre retorikk om gode bomiljøer, og de tilhørende dispensasjonene om solforhold, mengde uteareal og blågrønn faktor, er blitt så vanlig at man nesten ikke legger merke til det lengre.

Eldre bygninger har verdi i seg selv, de har stått i 100 år og kan stå i 100 år til. Disse byggene er ikke falleferdige og råtne. Og alle trenger ikke transformeres til leiligheter og kontorarbeidsplasser, de trenger ikke flikkes på og pusses opp, men kan gjenbrukes nesten slik de står - til formål som ikke trenger å følge TEK-17. Hvor ble det av skatehallen? Skal de skatende barna på Storhaug kjøres til Tasta hver gang det regner? Og kanskje kan de som buldrer slippe å kjøre helt til Forus, men heller stikke ned til Dokken sin tomme etasje? En rømningstrapp, noen klatregrep, et stupebrett rett ut i vika, og vipps!

Vi bruker byen annerledes

En ensidig opptatthet av konsum er med på å undergrave Stavanger sentrum, og denne holdningen er nå i ferd med å spre seg østover, hvor "ting å gjøre", erstattes av boliger, kontorarbeidsplasser og servering. Men vi som bor trangt og sentralt, bruker byen annerledes enn folk som bor med store stuer og hager andre steder i byen. Vi feirer bursdager på åpent keramikkverksted i Støperigata, lager fuglekasser med barna på snekkerverksted i Dokken, vi griller med venner i parken, istedenfor i hagen vi ikke har, og fyrer opp saunaen i Svankevika, istedenfor å installere badstue ved siden av vaskerommet i kjelleren vi heller ikke har.

Byens befolkning trenger arealer både inne og ute for uorganiserte aktiviteter, arealer hvor vi kan samles og hvor vi kan treffe på naboen - uten å måtte kjøpe en kaffe først. Den yngre generasjonen arkitekter skaper bygninger som er mer følsomme for sammenhengene de står i. Her har utbyggerne noe å lære. Istedenfor å kjøpe en eiendom og rive alt bortsett fra det som "dessverre er vernet", bør de se på mulighetene som allerede er der. Være innovative – oppdage noe nytt i det som allerede finnes. Fleksible og slitne murbygninger gir friheten uetablerte bedrifter og non-profitt-organisasjoner trenger. Og Stavanger trenger uetablerte bedrifter og non-profitt-organisasjoner.

Uten rota visner graset

Vi trenger ikke enda en Tou Scene, men Tou Scene trenger IMIR, og Stavanger trenger saunaene, sykkelverkstedet og snekkerverkstedet ved Svankevika; sosiale og uformelle lavterskeltilbud som er skreddersydd for befolkingen i bydelen som scorer lavest på levekårsundersøkelsen. Byen vår vil bli mer dynamisk og levende dersom vi våger å bruke alle lagene, integrere historien og bevare kulturmiljøene.