Det magiske ordet: Unnskyld!

KRONIKK: Hvem skal egentlig ta ansvar for de skremmende opplevelsene Alex har hatt under barnevernets omsorg?

«Barnevernet vil nok si at intensjonen var god. Vet du, det hjelper ikke! Det hjelper ikke fordi feil ikke innrømmes. Traumer påført av systemet snakkes det ikke om», skriver en venn av Alex’ familie som selv har bakgrunn i barnevernsystemet, og som var til stede den første gangen Alex ble hentet av politiet med makt.

Debattinnlegg

  • Anonym kvinne
    Anonym kvinne
    (Aftenbladet kjenner vedkommendes identitet)
Publisert: Publisert:
  • Av hensyn til personvernet til involverte i denne saken, er kronikkforfatteren anonymisert. Aftenbladet kjenner hennes identitet og relevante bakgrunn.

Denne teksten har jeg hatt inni meg siden første artikkel om Alex i februar 2020, der jeg ble omtalt som Gro, «en av familiens viktigste støttespillere», og som en som «jobber med barn og familier i det statlige barnevernet, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Bufetat».

Les også

Den første artikkelen: Barnevernet startet politiaksjon mot 10-åring

  • Artiklene i serien Politimakt mot barn

Historien til Alex har gjort mye med meg. Ikke bare fordi jeg kjenner ham og familien og bryr meg om de. Men også, eller kanskje mest av alt, fordi jeg jobbet i et system som har som hovedoppgave å kjempe for de mest sårbare barna. Systemet skal jobbe etter prinsippet om barnets beste om minste inngripens prinsipp.

Hva som er «barnets beste», kan forstås ulikt i den enkelte sak. Ikke bare kan foreldre være uenige med fagpersonene, men fagpersonene kan være uenige i seg imellom. Mange hensyn skal ivaretas. Det hviler et stort ansvar på beslutningstakerne, og det er til tider helt sikkert en vanskelig jobb.

Og her skal det ikke handle om hvorvidt det var riktig at Alex ble flyttet i første omgang. Det kan tale for seg at han er hjemme nå.

Traumebevisst omsorg

Det jeg mener må snakkes om, er det etiske ansvaret ved å jobbe i et system som skal ivareta sårbare barn. Ansvaret i å leve det du lærer.

De siste årene har begrepet «traumebevisst omsorg» feiet inn over barnevernsfeltet i Norge. Kort sagt handler traumebevisst omsorg om de grunnleggende behovene hos barn – trygghet, relasjon og følelsesregulering.

Igjen ord og begreper som kan gi ulike assosiasjoner. Likevel kan de fleste av oss samle oss om noe; barn trenger å være omgitt av voksne som gjør at de kjenner seg trygge, de trenger nærhet, omsorg og de trenger hjelp til å utvikle evnen til å regulere egne følelser.

En av oppgavene til barnevernet er å veilede foreldre i nettopp dette. Fordi jeg kjenner Alex og familien, vet jeg at barnevernet beskrev mor som skremmende, og at dette var skadelig for barna. De fleste vil være enig i at skremmende voksne gir utrygge barn. Igjen, dette innlegget handler ikke om hvorvidt mor er skremmende eller ikke. Alex sa ikke at han opplevde mor som skremmende. Hva betyr skremmende?

Les også

Psykolog Hedvig Montgomery: – Dette er offentlig omsorgssvikt

Voksne ville ha blitt skremt

En gang var det en politiaksjon utenfor huset der vi bor. Noen politibetjenter sprang etter en mann, nådde ham igjen og la ham i bakken. Ikke lenge etter banket det på døren vår. Utenfor sto en politibetjent som lurte på om noen av barna våre hadde fått med seg det som skjedde. I så fall ville vedkommende gjerne forklare dem hva som hadde skjedd. Fint gjort, tenkte vi. Det kunne jo være at barna våre hadde sett og opplevd det skremmende. Skremmende voksne er skadelig for barn.

Jeg var til stede i barnevernstjenestens lokaler 4. november 2019, dagen Alex ble lagt i bakken og kjørt vekk av syv politimenn. Jeg besøkte Alex på to av institusjonene han senere har bodd i, og jeg har snakket med ham etter den siste «fangetransporten» til Toten. Ukjente voksne, låste dører, håndjern, skuddsikre vester, blålys.

Jeg har tre barn, de ville ha vært så redde i slike situasjoner! Jeg er voksen, jeg ville ha vært så redd!

Les også

Reportasjen: Fangetransporten

Alle gjør feil – og da sier vi ...

Jeg jobbet i systemet, og jobber fortsatt i en annen del av hjelpeapparatet. Noen ganger er det vanskelig å vite hva som er riktig. Noen ganger tar jeg feil, selv med en god intensjon bak. Hva da med trygghet, relasjon og følelsesregulering?

Som mor gjør jeg også feil, selv om jeg ikke ønsker det. Folkens, vi er mennesker! Vi kommer til å gjøre feil, både som fagpersoner og som foreldre. Og noe av det viktigste jeg lærer mine barn, er å si unnskyld. Jeg forventer ikke at de aldri gjør feil, men jeg forventer at de sier unnskyld. Da må jeg lære dem det gjennom å gjøre det selv.

Barnevernet sa at mor til Alex var skremmende og at hun ikke «reparerte», altså at hun ikke sa unnskyld.

Det har gått to år siden Alex ble flyttet første gang. I løpet av de to årene har han hatt skikkelig skremmende erfaringer som systemet har vært ansvarlig for. Når jeg leser den ene uttalelsen etter den andre med bortforklaringer eller forsøk på å skylde på andre blir jeg lei meg. Skikkelig lei meg!

Les også

Barneombudet reagerer på fangetransport av 12-åring

Ikke bare på Alex sine vegne, men også lei meg på vegne av alle dem som møter et slikt system. Jeg har vært – og er – rystet over beslutningsgrunnlag og fremgangsmåte.

Jeg er likevel mest rystet over spriket mellom «liv og lære». Alex ble fortalt at moren ikke var god nok for ham, at det var til hans beste å bli flyttet. Han var ikke enig, han ville bare bo hjemme.

De som kjente familien, var enig med ham.

Han prøvde til å begynne med å si fra med ord. Jeg hørte det selv den 4. november 2019. Etter den dagen har han prøvd å si fra på mange måter.

Det eneste riktige

Alex har som tiåring, elleveåring og tolvåring opplevd situasjoner som voksne ville opplevd skremmende. Men hva gjør hjelperne? De bortforklarer, skylder på hverandre eller forklarer det med at Alex er farlig.

Hvem skal egentlig ta ansvar for de skremmende opplevelsene Alex har hatt under barnevernets omsorg? Hvem er ansvarlig for trygghet, relasjon og følelsesregulering i en slik situasjon?

Barnevernet vil nok si at intensjonen var god. Vet du, det hjelper ikke! Det hjelper ikke fordi feil ikke innrømmes. Traumer påført av systemet snakkes det ikke om.

Jeg skulle ønske at noen tok ansvar, at noen kunne se at den eneste riktige avisoverskriften ville være: «Unnskyld Alex!»

Publisert:

Politimakt mot barn

  1. Spesial­enheten henla alle disse an­meld­elsene mot politiet

  2. Starter gransking av statlig og kommunalt barnevern etter tvangsflyttingen av Alex (12)

  3. Hvem skal egentlig ta ansvar for de skremmende opplevelsene Alex har hatt under barnevernets omsorg?

  4. Transporten av Alex (12) bør granskes

  5. Psykolog Hedvig Mont­gomery: – Dette er offen­tlig om­sorgs­svikt

  6. Reagerer på fangetransport av 12-åring

  1. Politimakt mot barn
  2. Barnevernet
  3. Bufetat