Fortjener ikke oljeindustrien en plass i FNs minnebok?

DEBATT: «Hvorfor kan ikke en nedlagt oljeplattform bli verdensarv?» spør Riksantikvar Hanna Geiran? Innlegget gjør det klart at hun er mot verdensarvstatus for Condeep. Men et bra svar på spørsmålet får vi ikke.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Vi mener at Riksantikvarens motstand mot Condeep som industriell verdensarv delvis bygger på misforståelser omkring intensjonen og begrunnelsen for forslaget. Dette gjelder blant annet at forslaget skulle gjelde «plattformer med toppen kuttet av» – det faktiske forslaget gjelder Condeep-teknologien, det vil si betongunderstellet til denne typen plattform. Det gjelder også Riksantikvarens utsagn om at kulturminnene skal kunne oppleves og brukes. Dette er ikke et krav for verdensarvstatus (jf. utilgjengelige Inaccessible Island og Surtsey som det er forbudt å nærme seg).

En stor feilvurdering

Det som likevel overrasker oss mest, er at Geiran bruker klimaendringer som et argument mot verdensarvstatus. Etter vårt skjønn er dette en stor feilvurdering. Hun gjør også seg selv til talsperson for «verden» som hun mener vil kunne oppfatte det som et paradoks at Norge nominerer et «kulturminne i denne kategorien til verdensarvlisten». Geiran hevder videre at «Derfor har verdensarvskomitéen tydelig gitt uttrykk for at blant annet olje- og gassutvinning ikke er kompatibelt med verdensarvstatus».

Hva Riksantikvaren mener med dette utsagnet, og i hvilken kontekst denne holdningen kommer til uttrykk, er uklart. Det stemmer i alle fall ikke med den universelle definisjonen av kulturminner som omfavner «alle spor av menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø…», og det harmonerer enda dårligere med den grundige TICCIH-rapporten som ble levert til UNESCO med konklusjonen om at petroleumsindustri er underrepresentert på verdensarvlisten.

Olje og gass har vært – og er – grunnleggende, globale energikilder, og verden ville ikke vært den samme uten. Oljen driver verdensøkonomien – på godt og vondt. Fra knappe to milliarder mennesker på 1800-tallet til åtte milliarder i dag, fra hest og kjerre til transport av mat, medisiner og folk tvers over kloden på noen timer. Mye av dette skyldes oljen. Og fra under 300 til langt over 400 ppm CO₂ i atmosfæren med tilhørende klimaendringer! Også dette skyldes olje, gass og andre fossile energikilder. Det burde være en selvfølge at Norge som en stor olje- og gassnasjon ønsker å ta vare på sentrale deler av denne industrihistorien. Det er et paradoks at Riksantikvaren ikke ønsker å bevare de mest betydningsfulle byggverkene i norsk industrihistorie.

Bade vakkert og vanskelig må med

Vi mener Riksantikvaren ikke burde være redd for å bli oppfattet som en støttespiller til oljeindustrien. Noen av stedene på verdensarvlisten er ikke inkludert der bare som eksempler på noe harmonisk, vakkert og ukontroversielt – men fordi de representerer steder, landskap, industri eller hendelser som verden ikke skal glemme. Det finnes mange fine kirker, templer, kulturlandskap og hager som forsvarer sin plass på listen.

Men det gjør også Zollverein kullgruver i Essen og konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau. Synet på olje- og gassproduksjon og fortsatt utvinning av disse naturressursene på norsk sokkel er altså irrelevant i denne sammenhengen. Det som bør være avgjørende er erkjennelsen og anerkjennelsen av at petroleum og Condeep har preget verden på en måte som fremtidige generasjoner bør får innsikt i – og kunnskap om. Vi vil også påpeke at ingen anlegg knyttet til olje- og gassindustrien per i dag har verdensarvstatus. Kanskje det er på tide? Eller mener Riksantikvaren at petroleumsindustrien ikke fortjener en plass i FNs minnebok?