Statoil/Equinor-konsernets omskiftelige vei til 50 år

KRONIKK: Den 18. september er det femti år siden Den norske stats oljeselskap a.s ble etablert, kjent som Statoil og nå Equinor. Norsk Oljemuseum lanserer i den forbindelse nettsiden Equinor 50 år, med artikler, bilder og filmklipp fra selskapets mangfoldige historie.

Glimt fra Statoil og senere Equinors 50 år lange historie. Se de samme bildene, med bildetekster, nedover i artikkelen.
  • Kristin Øye Gjerde
    Kristin Øye Gjerde
    Seniorforsker, Norsk Oljemuseum
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I dag har selskapet 21.000 ansatte i 30 land og bidrar med store inntekter til den norske statskassen. Det startet med et enstemmig stortingsvedtak 14. juni 1972 om å opprette et heleid statsaksjeselskap. Hovedkontoret ble lagt til Stavanger, og 18. september 1972 ble det holdt konstituerende generalforsamling.

Denne sigarkassen var Statoils første pengeskrin, da selskapet hadde bare to ansatte – konsernsjef Arve Johnsen og sekretæren Marit Falck. Det var «fru Falck» som kom med sigarkassen.

Med Arve John­sen i sjefs­stolen fra 1. desember 1972, en sigar­kasse til å ha kon­tant­beholdningen i og en aksje­kapital på fem millioner kroner, skulle sel­skapet sikre norsk del­tagelse i olje­utvinningen fra starten av og bygge opp kom­petanse som kunne danne grunn­laget for en nasjonal olje­industri.

Siden 1972 og fram til 2022 har selskapet vært ledet av seks nordmenn: Arve Johnsen (1972–1987), Harald Norvik (1988–1999), Olav Fjell (1999–2003), Helge Lund (2004–2014), Eldar Sætre (2015–2020) og Anders Opedal (fra 2020) – med hver sine strategier som har preget selskapet sterkt.

Vekst og vingeklipping

Fra åpningen av Statpipe på Kårstø i 1986. Fra venstre: konsernsjef Arve Johnsen, miljøvernminister og senere statsminister Gro Harlem Brundtland og Statpipe-direktør Egil Sæl.

Inspirert av studietiden i USA og oljemagnaten Rockefellers forretningsmodell, ville energiske Arve Johnsen bygge et selskap som var involvert i hele verdikjeden, fra leting og produksjon til salg av raffinerte produkter.

Statoil ble raskt landets største oljeselskap. Den første rettighetsandelen var i Statfjordfeltet, hvor produksjonen begynte i 1979. Overtakelsen av operatørskapet for Statfjord fra Mobil i 1987, byggingen av rørledningen Statpipe og åpningen av Gullfaks som første helnorske og egenopererte felt, var høydepunkter i denne perioden. Den økonomiske overskridelsen ved utbyggingen av raffineriet på Mongstad var den store nedturen.

Veksten skjedde ikke uten motstand i det politiske miljøet. Mens Johnsens linje hadde sterk støtte fra Arbeiderpartiet, ble den møtt med betydelig motstand, særlig fra Høyre. Da Willoch-regjeringen kom til makten etter stortingsvalget i 1981, ble det satt i gang en reformprosess som fikk tilnavnet «vingeklippingen» av Statoil.

Resultatet ble innføringen av Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) – et system med direkte statlige eierandeler i olje- og gassfeltene. SDØE ble innført i 1985 og innskrenket Statoils handlingsrom – selv om det var viktig for selskapets vekst at Statfjordfeltet ble holdt utenfor den nye ordningen.

Utover, nordover og nedover

I 1990 var alliansen mellom britiske BP og Statoil et faktum, og (f.v.) Johan Nic. Vold og Harald Norvik i Statoil og John Browne og Byron Grote fra BP smilte til fotografen.

I 1988 overtok den mer ettertenksomme strategen Harald Norvik som konsernsjef. Han ønsket å «avpolitisere» selskapet og føre det i en mer fristilt, kommersiell retning. I hans tid begynte for alvor internasjonaliseringen av Statoil. Den strategiske alliansen som ble inngått med britiske BP i 1990, gjorde at Statoil fikk en fot innenfor leting og feltutvikling i Vest-Afrika (Angola og Nigeria), Asia (Vietnam, Thailand og Kina) og land i det tidligere Sovjetunionen (Russland, Kasakhstan og Aserbajdsjan).

På norsk sokkel var 1990-årene en periode der Statoil tok i bruk ny teknologi utviklet i samarbeid med forskningsinstitusjoner og utviklingsmiljøer i industrien. Flerfasestrømming, havbunnsbrønner, fjernstyrte undervannsfarkoster og flytende produksjonsinnretninger gjorde det mulig å bygge ut funn gjort på dypt vann og lenger mot nord.

Åsgard i Norskehavet var selve diamanten, med en størrelse på reservoaret som gjorde at det forsvarte investering i transportrør for gass, tre flytende produksjonsinnretninger og en infrastruktur på havbunnen med mer enn 50 tilknyttede havbunnsbrønner.

Teknologisk var dette et pionerprosjekt, og i likhet med flere andre pionerprosjekter ble det betydelige overskridelser, som til slutt førte til at Norvik måtte gå. Men før han gikk, beredte han grunnen for børsnotering.

Statoil på børs

I 2001 ble Øyvind Fjell konsernsjefen som fikk Statoil børsnotert.

Statoil og BP avsluttet sam­arbeidet etter at BP og Amoco fusjonerte. Dermed sto Statoil på egne bein inter­nasjonalt. For å stå friere i videre satsing, ville konsern­sjef Olav Fjell ta sel­skapet på børs. Som et børs­notert sel­skap ville kon­sern­ledelsen være an­svarlig over­for eget styre, og ikke over­for Stor­tinget på samme måte som tidligere.

Etter en politisk utredning og behandling sa Stortinget ja til at Statoil kunne børsnoteres, men nei til at selskapet skulle få med seg store deler av SDØE på kjøpet. 18. juni 2001 kunne Statoil ringe i klokken på børsene i New York og Oslo. Selskapet var fra da av et delprivatisert statsaksjeselskap, hvor staten var majoritetseier.

Men utenlandssatsingen hadde sine fallgruver. Fjell tok ikke faresignalene alvorlig nok i forbindelse med utbetaling av konsulenthonorarer i Iran, noe som til slutt kostet ham jobben.

Les også

Aslak Sira Myhre: «Om nokon føreslo å oppretta Statoil i dag, ville Equinor ha protestert»

Fusjon og vilje til vekst

I 2007 ble store og Statoil og mye mindre Hydro slått sammen – og Helge Lund (t.v.) og Eivind Reitens håndtrykk ble foreviget i Statoils hovedkvarter på Forus. StatoilHydro-navnet holdt i to år og én måned.

Forretningstalentet Helge Lund kom fra Kjell Inge Røkkes Aker-system og ble headhuntet til å overta konsernlederjobben i 2004. Flere store, internasjonale selskap hadde vært gjennom fusjonsprosesser rundt tusenårsskiftet. Lund ønsket å styrke Statoil tilsvarende for å nå opp i den internasjonale konkurransen. Han innledet samtaler på tomannshånd med Norsk Hydros toppsjef Eivind Reiten om en fusjon mellom Statoil og Hydros olje- og energidivisjon.

Det var ikke første gang det var sonderinger om dette temaet, men denne gangen lyktes det ettersom planen hadde tilstrekkelig politisk støtte, og ikke ble lekket før alt var klart.

Fusjonen ble gjennomført 1. oktober 2007. Selskapet skiftet samtidig navn til StatoilHydro. Den 2. november 2009 skiftet selskapet navn tilbake til Statoil ASA.

Konsernets logo har skiftet med omstendighetene og tiden.

Det sammenslåtte selskapet hadde en betydelig internasjonal portefølje og satset enda sterkere på letevirksomhet i en rekke nye land. Satsingen på landbasert olje- og gassutvinning i Canada og USA ble en kostbar erfaring, spesielt sett på bakgrunn av prisnedgangen på olje og gass etter 2014. Samme år forlot Lund Statoil.

En viktig oppgave for etterfølgeren, den sindige og solide sunnmøringen Eldar Sætre fra selskapets egne rekker, var å tilpasse driften til et lavere prisnivå, både internasjonalt og på norsk sokkel. Under Sætre reduserte selskapet gradvis sine landbaserte aktiviteter i Nord-Amerika.

Eldar Sætre, som fikk endret Statoils navn til Equinor, på talerstolen i London. Der kommer det ofte viktige kunngjøringer til og presentasjoner for energi- og kapitalmarkedene.

Klimaspørsmålet og fornybar energi

En utfordring som ble stadig mer påtrengende, var klimaspørsmålet. Sætre ville synliggjøre en kursendring – og gjorde det ved å endre navnet på selskapet fra Statoil til Equinor. Prefikset «Stat» var ikke lenger helt dekkende etter at selskapet ble delprivatisert i 2001, og «oil» var ikke det selskapet ensidig ønsket å bli identifisert med lenger. Det nye navnet var ment å gjenspeile verdier som rettferdighet, likhet og likevekt, samt signalisere selskapets norske røtter.

Anders Opedal, her på Gudrun-plattformen, klatret til topps fra innsiden i Statoil/Equinor. Den sjette konsernsjefen ble den første med teknologi­bakgrunn.

Sivilingeniøren Anders Opedal, med bakgrunn fra industrisamfunnet Sauda, har sittet ved roret siden november 2020. Han fulgte opp linjen hvor selskapet aktivt bidrar i det grønne skiftet. Opedal tiltrådte med en ambisjon om at selskapet skulle bli klimanøytralt innen 2050.

Et av tiltakene for å få utslippene av klimagasser ned, er å forsyne installasjonene på sokkelen med strøm. Andre bidrag til utslippsreduksjon er å bygge ut vindkraft, karbonfangst og -lagring, og eventuelt hydrogenproduksjon.

Samtidig har selskapets tradisjonelle og dominerende olje- og gassaktiviteter fått fornyet aktualitet for å stabilisere overgangen til fornybare energikilder i et kriserammet Europa. Slik sett står Equinor mellom industritradisjon og energitransisjon, om enn på en mer kompleks måte enn mange hadde sett for seg for kort tid siden.

UiO og Oljemuseet formidler historien

Når Equinor feirer at selskapet er 50-årsjubilant, lanserer Norsk Oljemuseum selskapets historie på nettet. Samtidig vil Universitetet i Oslo lansere et tobinds bokverk om Statoil/Equinor.

Nettsiden equinor.industriminne.no vil være bredt tilgjengelig, på norsk og engelsk: Med tidslinje og kart over norsk sokkel og verden, vil en lett kunne orientere seg i tid og rom. Dessuten er stoffet delt inn tematisk – og en søkeside vil være til god hjelp for å finne fram i artikler, bilder og filmer.

Publisert: