Fagbevegelse søker folk – for den norske modellen og omstilling

KRONIKK: Veldig mye av det som er bra her i landet kan vi takke fagbevegelsen for. I et rettferdig grønt skifte er fagbevegelsen viktigere enn på veldig lenge. Likevel vil stadig færre av oss være en del av den.

Publisert: Publisert:

1. mai hvert år – som her i Sandnes – er den dagen fagforeningene synes best. Men det viktige arbeidet skjer ellers i året – til arbeidslivets og nasjonens beste i en temmelig unik norsk modell. Foto: Carina Johansen

Debattinnlegg

  • Sigrun Gjerløw Aasland
    Fagsjef, Tankesmien Agenda

Vi har det bra i dette landet. Vi har lav arbeidsledighet, små lønnsforskjeller, vi er verdensledende på digitalisering og vi havner på topp i internasjonale lykkebarometre. Det er nesten for godt til å kunne vare.

Vellykket system

Økonomene er ganske enige om at små lønnsforskjeller – der de laveste lønningene også er ganske høye sammenliknet med andre steder i verden, og der arbeidstakerne får sin del av verdiene vi skaper når produktiviteten øker – har bidratt til Norges høye omstillingsnivå.

Vi har relativt dyre butikkmedarbeidere og relativt billige ingeniører i Norge. Dermed må arbeidsgivere alltid vurdere veldig nøye: Ny butikkmedarbeider eller nytt teknologisk utstyr? Hvis hun skal ansette noen, lønner det seg å velge en ansatt med høy utdanning, som ikke er så veldig mye dyrere enn en som ikke har det. Dyr arbeidskraft gjør at mindre lønnsomme virksomheter fortrenges, og nye og mer lønnsomme kommer til. Slik fungerer norsk økonomi, og slik har vi blitt blant verdens mest digitale og produktive. Det jobbes smart og gjøres mye på en gjennomsnittlig arbeidstime i Norge.

Når det må omstilles

Fagforeninger og tillitsvalgte er også viktige når vanskelige endringer må på plass. Industriens konkurransefortrinn i Norge er ikke billig arbeidskraft, men kontinuerlig omstilling i sterke samarbeid mellom ansatte og ledelse. Fagforeninger, gjennom sine tillitsvalgte, ser helheten og tar samfunnsansvar. Det gjør de ikke ved å kjempe for å beholde ulønnsomme arbeidsplasser, men gjennom å finne gode løsninger når virksomheter skal legge om produksjonen, ta i bruk ny teknologi og gjennomføre opplæring. Må vi nedbemanne, står velferdsstaten klar med sikkerhetsnett og nye muligheter.

Norsk fagbevegelse står ikke i veien for omstillinger, men sørger for at det er fellesskapet, ikke enkeltmennesket, som bærer kostnaden av dem. Digitalisering i industrien i Norge skjer raskere og mer smertefritt fordi de tillitsvalgte stiller realistiske krav og kan peke på hva som skal til for å lykkes. Et grunnleggende prinsipp i norsk arbeidsliv har vært at ingen skal stå alene i vanskelige omstillinger.

Bekymringsfull nedgang

Men alt som ikke er naturgitt og kommer av seg selv, kan også bli borte. Vi er avhengig av en relativt høy organisasjonsgrad for å kunne rettferdiggjøre innflytelsen til partene i arbeidslivet. Folk må være medlemmer i fagforening og betale sin kontingent hver eneste måned, dersom fagbevegelsen skal ha makt og innflytelse. Vi har fortsatt langt flere arbeidstakere som er med i en fagforening enn mange andre land. Men andelen synker, og den er nå under 50 prosent. Også arbeidsgivere er bekymret når organisasjonsgraden nå faller. Hvem skal de forhandle med hvis fagorganisasjonene ikke lenger representerer flertallet av de ansatte?

Samtidig ser vi at lønnsforskjellene øker, innleie og midlertidige kontrakter brer om seg, og produktiviteten i bransjer som bygg og anlegg har falt. Dette henger sammen. Og det er typisk i sektorer som vokser mest, at organisasjonsgraden er lavest. Fagforeningsmedlemmene blir dessuten stadig eldre. Og det er lite drahjelp å få fra myndighetene. Erna Solbergs regjering bejubler alle skattekutt, unntatt fagforeningsfradraget.

For lite kunnskap

Hvis det er sånn at den norske modellen fungerer så bra, hvorfor snur både unge og høyt utdannede arbeidstakere i konsulentbransjen den ryggen? Det er det flere grunner til. Elever og studenter lærer lite eller ingenting om trepartssamarbeidet og den norske arbeidslivsmodellen.

Før var møtet med arbeidslivet ofte også en innføring i organisasjonsarbeid og den norske modellen. Slik er det ikke lenger. Stadig flere har sin første jobb på et sted der det ikke er tillitsvalgte. Åtte av ti som ikke er medlem i en fagforening, har ganske enkelt aldri blitt spurt om det var noe de kunne tenke seg. Én av fire forbinder fagbevegelse med noe gammeldags og med konflikt. Ingen som er ny i arbeidslivet, ønsker å bli oppfattet som en potensiell kilde til konflikt eller som gammeldags.

Les også

NITO: «Flere må fagorganisere seg»

Viktig når det haster

Forklaringen er neppe at behovet for fagforeninger ikke er like stort som før. Tvert imot. Nå konsentreres makt og penger i internasjonale teknologigiganter, innleie i arbeidsmarkedet øker og lønnsgapet blir større. Særlig det grønne skiftet trenger fagforeninger om vi skal lykkes. Vi kan ikke ha det sånn at viktige klimadebatter sporer av i skam og identitetspolitikk.

En kan få inntrykk av at vi må velge mellom trygghet og bærekraft, men slik er det jo ikke. Det er egentlig litt rart at dette skjer, for er det noe vi kan godt i Norge, så er det maktfordeling og omstilling. Det haster å utvide vår energiproduksjon til flere kilder. Det haster å gjøre produksjonen vår mer sirkulær, og det haster å overføre kompetansen fra norsk sokkel til også å anvendes på flere oppgaver, til sjøs og på land.

Da trenger vi god omstillingsevne, fellesskap og trygge jobber, det vil si en omstilling der ingen står alene.

Det lar seg gjøre. Men da trenger fagbevegelsen folk.

Publisert: