Global oppvarming rammer de fattige hardest

DEBATT: Det er den enorme kjøpekraften til den rikeste tredjedelen av verdens befolkning som opprettholder den store etterspørselen etter olje, kull og gass.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

«Olje utrydder fattigdom» var tittelen på Øystein Sjølie sin kronikk 19. desember. Sjølie har selvsagt rett i at verden ville vært mye «fattigere» uten bruk av fossile energikilder (olje, kull og gass). Den karbondrevne forbruksveksten har skapt materielle overflodssamfunn uten sidestykke i historien. Det argumenteres med at den oljebaserte verdensøkonomien har brakt millioner av mennesker ut av fattigdom. Men fattigdomsbekjempelse har neppe vært drivkraften bak den enorme, globale forbruksveksten.

Skeiv fordeling

Det materielle forbruket er så skeivt fordelt at det eksisterer et stort gap mellom de som konsumerer mye og de som lever i fattigdom. Eksempel: Det er en milliard privatbiler på kloden, samtidig som en milliard mennesker fortsatt mangler rent drikkevann, og 2,5 milliarder ikke har tilfredsstillende sanitærforhold. Den skeive fordelingen av ressurser i verden handler om ulikheten mellom de som har stor kjøpekraft, og de som knapt har penger til det mest elementære. Det er den enorme kjøpekraften til den rikeste tredjedelen av verdens befolkning som opprettholder den store etterspørselen etter olje, kull og gass.

Den lovpriste økonomiske veksten har vært uløselig knyttet til økt produksjon og økt forbruk, og der høyt varekonsum er innvevd i den materialistiske mentaliteten som preger store deler av verden. Den globale produksjonen av forbruksvarer er også basert på billig arbeidskraft, og inntektene til fattige arbeidere er så lave at de ikke får ta del i det store forbruks-kalaset.

Innsatsen til småbønder

Reduksjonen av fattigdommen i verden er ikke bare de fossile energikildene sin fortjeneste, men også et resultat av den iherdige innsatsen til millioner av småbønder som driver et manuelt jordbruk. De står for 30-50 prosent av den globale matvareproduksjon, og disse bøndene er også de mest sårbare for klimaendringer (hetebølger, tørke og flom). Årets avling kan utslettes på kort tid, og intet naturskadefond står klar til å hjelpe dem.

Hvis verdenssamfunnet hadde forpliktet seg til et felles mål om å utrydde all fattigdom, ville utfordringen bli: Hva er den minste mengden olje som trengs til dette formålet, og som samtidig er basert på et produksjonsnivå der klimaet ikke blir truet? Det er altså knapt noen som har gjort seg til talspersoner for å stenge oljeproduksjonen fullstendig. Energibehov utover denne minste mengden olje som trengs til allmennyttige formål, kan dekkes gjennom fornybare energikilder. Det siste toppmøtet om klima viser at vi egentlig ikke har et verdenssamfunn, men en verden der de ressurssterkes særinteresser går foran alt, også når det gjelder utslipp av klimagasser.

Mareritt

Den økonomiske veksten som fossile energikilder har vært med å legge grunnlaget for, som også fattige til en viss grad har tatt del i, kan fort bli et mareritt for de fattige. Oppvarmingen av Arktis er velkjent og tydelig, mens Antarktis har tilsynelatende blitt skjermet mot en tilsvarende effekt. Nye studier tyder på at dette endrer seg nå. Varmere havvann er i ferd med å smelte Antarktis fra undersiden.

En ny FN-rapport anslår temperaturstigningen i dette århundre til over tre grader. I siste mellomistid var den globale temperaturen om lag to grader høyere enn dagens, og havet stod 10 meter høyere. Smelting av Antarktis var den primære årsaken, mens smelting av Grønlandsisen bidro på et seinere stadium i prosessen. Om lag en halv milliard fattige mennesker vil bli rammet av havnivåstigningen i dette århundre hvis disse prognosene slår til.