Vår likegyldighet til de andres kamp for tilværelsen

KRONIKK: Dugnaden er i gang, men bråstopper på grensen til resten av Europa. Det gjør derimot ikke koronasmitten, som nå for fullt er på vei inn i flyktningleirene. Har viruset tettet ørene våre for desperate rop om hjelp fra grensene til Hellas?

Det er over 20.000 flyktninger og migranter i og rundt Moria-leiren på den greske øya Lesvos. Blant dem Zaynab Aboud (5), som flyktet med sine besteforeldre fra Idlib i Syria for et halvt år siden. Zaynab var tre måneder gammel da moren hennes ble drept av en bombe i Idlib. Faren hennes flyktet tidligere til Tyskland. Hun har to onkler i Danmark. Foto: Jacob Ehrbahn, Politiken

Debattinnlegg

  • Erhard Hermansen
    Erhard Hermansen
    Generalsekretær, Norges Kristne Råd
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er 322 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

Nå er koronaviruset pågående, ikke bare på vår dørterskel – men inne i vårt eget land. Mediehusene krangler om vår oppmerksomhet, det er nye tall og nye oppdateringer døgnet rundt. Mange opplever nok også etter hvert et metningspunkt i forhold til hvor mye en klarer å ta inn over seg. Selvfølgelig skal vi ta koronaviruset på høyeste alvor, men dessverre er det så altfor ofte slik at de sakene som roper desperat om oppmerksomhet, drukner i alt annet.

Typisk klarer vi ikke å konsentrere oss om mer enn én sak av gangen – og nå er saken som så: Vi står i en situasjon hvor vi selv er rammet, dermed retter vi også alt fokus på å redde oss selv. Har korona-situasjonen bedøvet oss helt mot det som skjer utenfor våre egne landegrenser?

Les også

– Hvis viruset kommer hit, er det ute med oss

Hjerteskjærende scener

I september 2015 ble verden rystet av bildet av den døde treåringen Aylan Kurdi på en strand i Bodrum i Tyrkia. «Slike scener utspilles hver dag», skriver Erhard Hermansen. Foto: Nilufer Demir, DHA/AP/NTB scanpix

De fleste husker bildet av den treårige, syriske gutten som ble funnet etterlatt og livløs på en strand i Tyrkia. Et så konkret, hjerteskjærende bilde sjokkerte verden, det rokket noe dypt i oss – vi kunne ikke ignorere et så tydelig bilde. Samtidig er ikke dette et unikt bilde. Slike scener utspilles hver dag. Mennesker omkommer på vår dørterskel, mens likegyldigheten vår lever i beste velgående.

I Moria-leiren på Lesvos beskrives tilstander vi ikke i vår villeste fantasi kan leve oss inn i. Christina Holmberg, en norsk helsearbeider, forteller på Instagram om krigslignende tilstander (se nedenfor). Hun kan vitne om fortvilte flyktninger som fredelig demonstrerer for grunnleggende menneskerettigheter, men som blir møtt med tåregass og vold av dem som er ment å beskytte dem: «Gresk opprørspoliti løp etter folkemengden, kastet tåregass over hele området og banket opp de som sto nærmest. (...) Det vi håpte var et brutalt engangstilfelle skulle vise seg å bare være starten på så mye verre. Dette er nå hverdagen til flyktningene i Moria, som allerede har flyktet fra krig og terror i sine hjemland.»

Vekene på Lesvos i februar har satt djupe spor og det tek si tid å sortere alle tankar og inntrykk. Eg veit teksten kanskje er litt lang, men det krevst nokre ord for å prøve å beskrive det ubeskrivelege. Allereie første dagen fekk vi kjenne på kroppen kor utrygg og surrealistisk situasjonen er. Hundrevis av flyktningfamiliar med barn hadde samla seg til det som skulle vere ein fredeleg demonstrasjon mot dei umenneskelege levekåra i Moria-leiren. Som helsepersonell fekk vi melding om å vere der og hjelpe til om noko skulle skje, og få minutt etter eskalerte situasjonen raskt. Gresk opprørspoliti sprang etter folkemengda, kasta tåregass over heile området og banka opp dei som sto nærmast. Rundt oss var det fullstendig kaos med fleire bevisstlause og mange som sleit med å puste, samtidig som vi fleire gongar måtte springe vekk frå politiet som kom etter oss. Det vi håpte var eit brutalt eingongstilfelle skulle vise seg å berre vere starten på så mykje verre. Dette er no kvardagen til flyktningane i Moria, som allereie har flykta frå krig og terror i heimlanda sine. Dei over 20.000 flyktningane bur i ein leir med plass til berre 2.800, kor det flyt over av urin og avføring. Over 1000 av dei som bur der er mindreårige utan familie. Små barn som bur i sommartelt i minusgrader, utan sovepose eller varme klede. Som legg seg kvar kveld i frykt for overgrep, slagsmål eller knivstikking. Så mange møter med menneske har brent seg fast i sjela. Guten på 15 år som flykta frå Afghanistan med foreldre og tre yngre brødre, men som no bur åleine etter at han mista resten av familien på veg gjennom Tyrkia. Truleg vart alle skotne på grensa til Europa. Eller samtalar med vaksne menn som nesten ikkje har lukka augene på fleire månadar, fordi minnene tek dei tilbake til Kongo der dei vart torturert, såg familien bli halshogd og måtte sjølv vaske lika og grave massegraver. Det er heilt utilgiveleg at menneske som har flykta frå krig og tortur blir fanga i eit nytt helvete på jord. Eg fattar berre ikkje at dette kan skje, rett framfor augene våre – utan at verken Norge eller Europa gjer noko med det.#evakuerbarnaframorianå

Det kan være vanskelig å ta inn over seg midt oppi alt vi selv står i. Men dette er altså mennesker som allerede har store traumer, og så skal de bli møtt med et krigslignende voldsregime – og koronaviruset på toppen av det hele!

Les også

UiS-forskere: «Når krisen rammer krisen»

Hundrevis av milliarder – til oss selv

«Det er vanskelig for oss i Norge, men det er verst for dem som er mest sårbare fra før,» sa Sigrid Heiberg, utenrikspolitisk talsperson for MDG, i en debatt på Dagsnytt 18, onsdag 25. mars.

Når vi bruker flere hundre milliarder kroner på å redde arbeidsplasser i Norge, bør vi samtidig også kunne hjelpe noen av de tusener av mennesker som står i fare for å etterlates og dø på terskelen til Europa!

Vi bryr oss mer om at vi ikke kan dra på hyttene våre i påska, enn at titusenvis av flyktninger lider og dør, mens vi unektelig har mulighet til å hjelpe dem. Ja, vi er til og med juridisk forpliktet til å hjelpe som et av FNs medlemsland; flyktninger har rett til beskyttelse! Menneskerettighetene unntar ingen fra å gjøre det som faktisk er vår plikt som er nedfelt i Menneskerettserklæringens artikkel 3: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet!»

Les også

Artistdugnad for barna i Moria-leiren

Jesus var også en flyktning

Situasjonen vi står overfor utfordrer også oss som kirke. Det utfordrer selve fundamentet av hva en kirke er ment å være: Er det ikke slik at mye av kristendommen er bygget på migrasjon? Jesus var flyktning, Israelsfolket var stadig på vandring, og etter Jesu død har de gode nyhetene spredt seg gjennom stadige folkevandringer.

«Krisen truer med å ramme utviklingsland hardest, ikke bare som en helsekrise på kort sikt, men som en ødeleggende sosial og økonomisk krise i månedene og årene som kommer», skriver FNs utviklingsprogram.

Beveggrunnene til migrasjon har endret seg: Verdens urett rammer dem som er minst skyld i uretten. Klimaendringer, kriger, fattigdom og sult tvinger folk på flukt. Det er ikke slik at folk flykter frivillig. De aller fleste flyktninger uttrykker at de vil hjem dit de kommer fra. Men de kan ikke. Mange har ikke noe hjem å dra til.

De aller fleste nordmenn har et hjem. Vi har steder hvor vi kan søke tilflukt. Holde oss i ro til «stormen» er gått over. Det har ikke flyktningene i Moria, eller andre steder i verden.

Les også

SV utfordrer Ap til å ta imot flyktningbarn. Men Ap sier nei

«Dommen»

I Norge kjemper mediene om oppmerksomheten vår, det er en kamp om tilværelsen på liv og død for de ulike mediehusene. Det handler om antall klikk og sidevisninger. I andre land er det mennesker som kjemper for sitt liv. De har ingen oppmerksomhet rettet mot seg. De står virkelig i fare for å bli etterlatt, nå også truet av koronaviruset. Hvem kjemper deres kamp?

Som det står i Matteus-evangeliets kapittel 25, versene 42 og 43, under kapitteloverskriften «Dommen»:

«For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; […].»

Publisert:

Korona-viruset

  1. Inntektsfall i bomringen på 22 millioner

  2. Politikerne vil åpne Europa - ekspertene sier nei

  3. Verste økonomiske krise på 300 år

  4. Sola-ordføreren vil kjøpe vaksiner av Israel: – Regjeringen gjør for lite

  5. Frankrike refser Danmark for vaksinesamarbeid med Israel

  6. Kristiansand: Nå må hus­stands­med­lemmer til nær­kontakter i karan­tene

  1. Korona-viruset
  2. Kristendom
  3. Flyktninger
  4. Menneskerettigheter