Dagens boligpolitikk fungerer ikke, og det er ikke bare et Oslo-problem

KRONIKK: I Stavanger har boligprisveksten de siste 20 årene vært det dobbelte av lønnsveksten. Andelen unge som eier egen bolig, har falt mer enn ellers i landet.

De høye boligprisene har skapt høy gjeldsgrad og sårbarhet, og unge har fått det verre i boligmarkedet de siste tiårene. Sterkere offentlig styring av boligpolitikken, også i kommunene, er svaret, argumenterer Hanna Gitmark i Tankesmien Agenda. Hun mener at Bates leie–eie-prosjekter er et godt bidrag.

Debattinnlegg

  • Hannah Gitmark
    Hannah Gitmark
    Fagsjef, Tankesmien Agenda
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Siden begynnelsen av 2000-tallet har boligprisene steget med det dobbelte av lønnsveksten. Ikke overraskende har veien inn for mange blitt vanskeligere. Andelen unge eiere har sunket. Det har også andelen eiere med lav inntekt.

Noen ganger omtales dette som et Oslo-fenomen. Men dette gjelder mange norske byer. Også i Stavanger har boligprisveksten de siste 20 årene vært det dobbelte av lønnsveksten. Andelen unge som eier egen bolig, har falt fra 45 til 38 prosent – en større reduksjon enn landsgjennomsnittet.

Vi er sårbare

Men boligmarkedet fungerer heller ikke godt for de som tilsynelatende er så heldige å være i det. Nesten åtte av ti nordmenn eier vår egen bolig. Men det er bare halve sannheten. Det er egentlig bankene som eier hjemmene våre: Vi nordmenn har hele 242 prosent gjeld – det betyr at vi i snitt skylder 2,5 ganger så mye som vi tjener. Det gjør oss sårbare for økonomiske nedgangstider.

Dessuten skaper dagens boligmarked forskjeller mellom by og land. Prisutviklingen i ulike deler av landet er så ulik at mens noen blir boligmillionærer bare av å sove i sin egen seng, taper andre penger i det nøkkelen blir satt i døra. Har du foreldre med hus på bygda uten tjukk lommebok, kan du se langt etter et potensielt ønske om å flytte til byen når du blir voksen.

Dagens boligmarked er blitt en forskjellsmaskin, – mellom dem som har mye og dem som har lite, og mellom by og land – og dette gjør hele økonomien ustabil.

Les også

Kristin Hoffmann: «Lyssky svekking av bokvalitet»

Det vi kan gjøre

Den gode nyheten er selvsagt at vi kan endre dette bildet, ved sterkere politisk styring.

For det første må vi rette opp i dagens skjeve skattesystem, der staten subsidierer boligeierskap på motsatt Robin-Hood-vis: De dyreste boligene subsidieres mest, mens de som står utenfor markedet ikke en gang får knapper og glansbilder. Det vil også gjøre det mindre lukrativt å sylte alle pengene våre ned i eiendomsmarkedet, noe som kan redusere prisene.

Så må vi sørge for en jevn tilførsel av nye boliger i pressområder – eller økt satsing på offentlig transport som gjør randsonene mer attraktive. En aktiv distriktspolitikk vil også kunne motvirke sentraliseringen vi har sett de senere årene, med påfølgende prispress.

Men mange vil nok fortsatt ønske seg til byene. Derfor må vi sørge for at fordelingen av boligene som bygges der, blir annerledes enn i dag. Vi trenger modeller mellom det kommersielle leie- og eiemarkedet, og dagens smale boligsosiale tilbud til de aller mest vanskeligstilte.

Bate viser vei

Heldigvis er mange på ballen. I Stavanger har for eksempel boligbyggelaget Bate utviklet en modell de kaller leie–eie, der man etter leie mellom tre og seks år kan kjøpe boligen. Da trekkes det man har betalt i leie fra kjøpesummen. Husleien er dessuten lavere enn markedsleie, noe som muliggjør sparing.

Administrerende direktør Paul Boxill i Bate har lovet at de skal fortsette arbeidet med denne typen modeller, og han mener at boligbyggelagene bør gå i front for å sørge for nye veier inn på markedet. Imidlertid er dette utfordrende uten offentlig støtte. Derfor bør vi vurdere hvordan Husbanken kan støtte innovative nye boligsosiale modeller.

Selv om omfang av boligbygging, priser og målgrupper i hovedsak er opp til private aktører å bestemme, og staten i liten grad stiller opp for andre enn dem som allerede eier, har kommunene noen verktøy selv. Et av dem er muligheten til å stille krav og sette retning når de selv eier tomtene de bygges på.

Les også

Uten denne modellen hadde Fredrik (31) aldri klart å komme seg inn på boligmarkedet

«Lottovinnerne» har ikke solgt seg ut og «stukket av med gevinsten»

Kommunene

Det finnes gode eksempler på hvordan kommunene bruker denne tomtemakta. I en periode har Stavanger tilbudt rimelig tomt og egeninnsats i byggeprosessen for utvalgte familier. Kommunen har blitt kritisert for å la noen få «vinne i lotto». Selv ser kommunen at familiene faktisk har blitt boende lenge og ikke solgt seg ut og «stukket av med gevinsten». Det kan være mange årsaker til at familiene ble boende: Tilknytning til bolig og nabolag har sikkert spilt en rolle. Slik forskere peker på, har familiene også lagt ned masse kraft og energi i å realisere prosjektet og vil bli.

Men norske kommuner bør også få flere verktøy i kassa si. Blant annet bør de få stille langt sterkere krav til private utbyggere om å bli med på dugnaden. Mange tomter stiger i verdi fordi kommunen tilrettelegger med infrastruktur og fordi de reguleres til boligformål. Det er bare rett og rimelig at fellesskapet kan få hente noe av denne profitten tilbake. For eksempel bør kommunene kunne kreve at en viss andel av nye prosjekter settes av til formål om å få flere folk med helt vanlige inntekter inn på boligmarkedet.

Les også

Kristin Hoffmann: «De kommunale boligene i Stavanger er ikke konsentrert på slump»

Utenforskap

I en studie intervjuet UiS-professor Anders Vassenden sammen med kollegaer mange som er avskåret fra å eie bolig i «boligeierland». Vassenden beskriver det å ikke eie som en følelse av å være på utsiden av et sosialt fellesskap: «Det er på en måte et tegn på at du er voksen, på at du har lykkes. Blant majoritetsnorske barnefamilier så var det enkelte som sa de rett og slett ikke vil fortelle til folk at de ikke eier bolig. Det var et stigma. Det må på en måte være noe galt med deg om du ikke gjør det», forteller han.

Det er et paradoks at et land som kjennetegnes av ambisiøse målsettinger for både velferdspolitikken generelt og boligpolitikken spesielt, har et boligregime som beskrives som «eierorientert, selektivt og markedsstyrt». Det er på tide å endre kurs.

Kommunene bør kunne kreve at en viss andel av nye prosjekter settes av til formål om å få flere folk med helt vanlige inntekter inn på boligmarkedet.
  • Hannah Gitmark er fagsjef i Tankesmien Agenda og forfatter av boka «Det norske hjem – Fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt».

Hvem er boligmarkedet for?

  • Tid og sted: Torsdag 22. oktober, kl. 19–20, på Påfyll, Kirkegata 36, Stavanger.
  • Innleder: Hannah Gitmark, fagsjef i Tankesmien Agenda; forfatter av «Det norske hjem – Fra velferdsgode til spekulasjonsobjekt».
  • Deltakere:
    – Gro Sandkjær Hanssen, forsker 1, OsloMet, innen boliginnovasjon og -politikk
    Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom, First Securities
    – Morten Meyer, generalsekretær, Huseiernes Landsforbund, tidligere statsråd
  • Programleder: Sven Egil Omdal, journalist og forfatter

Les også

  1. Denne gata skiller de med lavest og høyest inntekt i Stavanger

  2. Vil åpne boligdøra for unge uten egenkapital

  3. Slik kjøpte de eget rekkehus - uten penger eller foreldrehjelp

  4. Skal egen bolig i byen kun være for dem som blir sponset av mor og far?

Publisert:
  1. Kåkånomics
  2. Boligpolitikk
  3. Bolig

Mest lest akkurat nå

  1. Navnet på omkommet MC-fører i Sandnes frigitt

  2. Eldre kvinne kjørte gjennom gangsti på Stokka

  3. – Akkurat nå ligger strøm­prisen i Sverige og Danmark på 15 øre. Hvordan forklarer dere det? Vi betaler 82 øre

  4. Derfor bråker det i Vågen for tiden

  5. Bolig kan bli park ved Nye Tou

  6. Denne leverandøren har de minst fornøyde kundene