Hvor døde må vi være for å få sykehjemsplass?

DEBATT: Jeg anbefaler at Kåre Reiten og kommunalstyre for levekår går «tett på» de som trenger sykehjemsplass og som ikke blir fanget opp av deres gode, teoretiske vurderinger.

Debattinnlegg

Denne artikkelen er over fire år gammel

Kåre Reiten og kommunalstyret for levekår uttaler at den store gruppen som trenger sykehjemsplass, er de som rammes av demens. De aller fleste andre som rammes av sykdom og funksjonssvikt ønsker og må regne med å bli boende i sine hjem. Videre i en annen artikkel i Aftenbladet 3. mars 2017 uttaler Reiten at «Leve hele livet-tankegangen» med opptrening etter behov, altså kunne bo hele livet hjemme, er noe vi kan være stolte av i Stavanger. Vi må møte eldrebølgen på en mer klok måte enn å bygge sykehjem annet hvert år. Her er mange gode intensjoner, men Reiten og kommunalstyret for levekår har slettes ikke fanget opp alle. Jeg anbefaler at dere går «tett på» de som trenger sykehjemsplass og som ikke blir fanget opp av deres gode, teoretiske vurderinger.

Vår situasjon:

Min far er 96 år og min mor er 92. De bor sammen i egen enebolig i Madlamark. Min far er pleietrengende, som innebærer behov for hjelp til personlig hygiene, vask av klær og tilberedning av mat. Dessuten er han hørselsvekket og meget dårlig til beins. Denne situasjonen har vi møtt med at barn har stilt opp daglig, mat fra Skipper Worse, hjemmehjelp og privat avtale om rengjøring to ganger i uken. Min far kan bo hjemme takket være at min mor tar vare på ham 24 timer i døgnet. Uansett hjelp, så sliter dette på min mor, og hun og min far finner situasjonen de befinner seg i meget slitsom. De ønsker å komme sammen i egen boenhet på sykehjem etter 70 års samliv.

Prosess:

Vi har de siste tre årene hatt kontakt med Madla helse- og sosialkontor. Dette har vært positiv ved at kontaktpersonene har gjort det som er mulig innenfor de rammevilkårene som gjelder. Møte den 31. januar 2018 med kontaktpersonen fra helse- og sosialkontoret ga de samme svarene som vi fikk for tre år siden, nemlig at det må dokumenteres et behov for døgnkontinuerlig hjelp for at sykehjemsplass kan vurderes. Min far er på venteliste for langtidsplass på sykehjem etter lang saksgang. Nå er min mor utslitt etter lang tid med ansvar for en pleietrengende ektemann, og de ønsker å bo sammen på et sykehjem de siste årene av sitt liv. Er det for mye forlangt?

Hva kan forventes?

Jeg utfordrer Kåre Reiten og kommunalstyret for levekår til å gå ut i felten (tett på) og bli bedre kjent med den virkeligheten de skal betjene. Her skal alle behandles likt. Jeg må likevel nevne at min far var en aktiv motstandsmann under annen verdenskrig og kjempet for frihet og demokrati og måtte betale med nesten tre år i konsentrasjonsleiren Sachenhausen. Kanskje de og andre fortjener bedre?