Vil du faktisk bruke en hjertestarter − når det virkelig gjelder?

KRONIKK: Én og samme person kan utføre hjerte-lunge-redning i én situasjon, men unnlate å gjøre det i en annen. Vi opptrer nemlig alle ulikt i temmelig like situasjoner.

Publisert:

Plikt- og solidaritetsfølelses I Norge gir oss fordeler når vi rammes av hjertesvikt. Og vi stoler på stemmen hos 1–1–3. Foto: Marit Hæreid

Debattinnlegg

Wenche Torunn Mathiesen
Intensivsykepleier, forsker ved Stiftelsen Norsk Luftambulanse

Rundt 30.000 hjertestartere finnes i Norge, men en fullstendig oversikt hvor de er plassert finnes ikke. Helse og omsorgsdepartementet har nylig opprettet et hjertestarterregister for å øke tilgjengeligheten av hjertestartere ved hjertestans. Hvorvidt befolkningen faktisk vil ta i bruk hjertestarterne, er uklart.

Vi vet at i hendelser med hjertestans er befolkningen i Rogaland i verdenstoppen med 73 prosent start av førstehjelp med hjerte-lunge-redning (HLR) før ambulanse kommer fram. Ny forskning i regi av Stiftelsen Norsk Luftambulanse viser at tillit mellom mennesker, til institusjoner og til myndigheter, er viktig for at mennesker starter HLR. Tillit kan også være avgjørende for at befolkningen tar i bruk hjertestartere.

Tillit til omgivelsene

Dersom noen starter HLR før ambulanse kommer, dobles sjansen for overlevelse etter hjertestans. Bruk av hjertestarter øker ytterlig sjansen for overlevelse. Derfor oppfordrer myndigheter og organisasjoner befolkningen til å utføre HLR og bruke hjertestarter. Vi mener at det hersker en rådende oppfatning om at bare vi øver nok på HLR og bruk av hjertestartere, så vil vi oftere starte HLR og benytte hjertestartere. Men dette er en snever forståelse av menneskelige valg. Befolkningens tillit til omgivelsene vil også virke inn på hvordan en velger å håndtere en situasjon.

Hvordan? Ta en hverdagslig handling som å krysse en vei. I Norge kan du være langt ute i overgangsfeltet før du forsikrer deg om at biler faktisk stopper. I Sør-Europa vil du vente på at den har stoppet før du går over. Andre steder vil du, av hensyn til din egen sikkerhet, fullstendig unnlate å krysse veien. Altså, du oppfører deg ulikt ut fra hvordan du oppfatter omgivelsene. Ut fra vår forskning har vi har grunn til å tro at de samme mekanismene også gjelder viljen til å utføre HLR og å bruke hjertestarter. Det betyr at én og samme person kan utføre HLR i en situasjon og unnlate det i en annen.

Pliktfølelse

I en studie utført i Stavanger-regionen intervjuet vi 10 personer som hadde utført HLR til mennesker med hjertestans. De oppga blant annet en følelse av plikt som årsak til at de hadde utført HLR. De hadde en forventning om at pliktfølelsen ikke bare gjaldt dem selv, men også andre som måtte oppleve det samme. Dersom de selv skulle bli rammet av hjertestans på et offentlig sted, var de sikre på at andre ville starte HLR.

Dette kan sees på som et uttrykk for tillit mellom mennesker i samfunnet vårt. En slags gjensidig forsikring om at selv om vi ikke kjenner hverandre, så hjelper vi hverandre når vi er i nød. Når intervjuobjektene ble presentert for en tenkt hjertestans i ukjente omgivelser, var imidlertid svarene mer nyanserte. Viljen til å utføre HLR var fortsatt til stede, men de hadde behov for å være sikker på at hendelsen ikke medførte en risiko for eget liv og sikkerhet.

Tillit til nødnummer 1-1-3

I Norge stoler vi på stemmen hos nødtelefonen, viser det seg. Foto: NTB Scanpix

I en situasjon med hjertestans i Norge vil de fleste av oss ringe medisinsk nødtelefon 1-1-3. Sykepleieren der vil blant annet instruere deg i å trykke pasientens brystkasse ned ca. 5 cm 100 ganger i minuttet. Eventuelt vil hun be deg anvende en hjertestarter for å sende elektrisk strøm gjennom pasientens hjerte.

For de fleste er dette ikke naturlige handlinger, men likevel det som skal til for om mulig å redde et liv. Situasjonen er kritisk. De som er til stede, er uforberedt på hendelsen. Under stort tidspress hersker usikkerhet om hva som har skjedd, hva som må gjøres, og hvem som skal gjøre det. Men du har tro på at rådene fra sykepleieren er riktige, så du følger dem. Frivillig å utføre en handling vi under andre omstendigheter ikke vil ha gjort, forutsetter en tro på at en gjør det rette. Sykepleieren er fullstendig ukjent for deg, men han/hun representerer 1-1-3, et system som du har tillit til, og dermed tillegger du sykepleieren samme tillit (andre steder i verden representerer kommunikasjon med et nødnummer en reell risiko for å bli koplet til politiet).

En unnlatelse av å ringe nødnummer ved en hjertestans vil følgelig medføre en tapt mulighet for å motta instruksjon i HLR, og hjelp når ikke frem i tide til å redde liv.

Kunnskap og ferdigheter ikke nok

En forutsetning for å utføre HLR er å overkomme frykten for konfrontasjon med død. Å unnlate å starte HLR eller bruke hjertestarter kan altså være en naturlig forsvarsmekanisme for å beskytte seg selv. Vi vet at kunnskap reduserer usikkerhet og kan øke viljen til å gi HLR. Men å tro på at kunnskap og ferdigheter alene er forutsetninger for å utføre HLR, er misvisende. I vårt materiale rapporterte flere intervjuobjekter at de aldri hadde trent på HLR, likevel ringte de 1-1-3 og fulgte instruksene i HLR som ble gitt. Kunnskapen befant seg hos sykepleieren på nødtelefonen og ble utført av innringeren.

Tillit i samfunnet vårt er medvirkende til at mange får HLR ved hjertestans. Derfor har vi gode grunner til å tro at befolkningen i Rogaland i fremtiden vil ta i bruk hjertestarterne når sykepleieren på nødnummer 1-1-3 instruerer oss i det.

Publisert: