Det er ikke bare å vedta lokal foredling av mineraler

DEBATT: Det er ironisk at et parti som kaller seg Industri- og Næringspartiet, fører landets mest næringsfiendtlige politikk.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Industri- og Næringspartiet (INP) tar i Aftenbladet 22. februar til orde for lokal foredling av mineralene som kanskje en dag skal utvinnes i Dalane. Det er et forståelig, men sannsynligvis urealistisk ønske, gitt den eksisterende næringsstrukturen i fylket. Miljøpartiet De Grønne (MDG) vil heller lære av oljeeventyret.

Les også

Elisabeth Stene: «Råvarene fra gruvedrift i Dalane bør foredles lokalt»

Disclaimer: Fra vårt ståsted er gruveprosjektet i Dalane et stort, inngripende og komplekst foretak som kan komme til å forandre Dalane for all fremtid. Verken omfang, konsekvenser eller økonomisk realisme er avklart, og det er derfor vanskelig å ta stilling til selve prosjektet på nåværende tidspunkt. Leserinnlegget fra INP, og påstandene der rundt næringspolitikk nasjonalt og regionalt, bør imidlertid ikke få stå uimotsagt.

Verdiene ligger vel så gjerne i råvarene

Den påtenkte gruvedriften i Dalane vil først og fremst produsere vanadium, ilmenitt, og fosfor. Disse mineralene foredles allerede i Norge. Vanadium prosesseres av Elkem, ilmenitt av Tinfos og Kronos Titan, og fosfor av Yara. Ilmenitt og vanadium har vi allerede store forekomster av nasjonalt, fosforet er stort sett importert.

Til tross for at Rogaland har en stor bergverksnæring, er det en næring uten noe definert økosystem i fylket, verken når det gjelder klyngeorganisasjoner, høyere utdanning eller forskning. Det er dermed ikke gitt at forekomstene i Dalane er egnet til å gi opphav til lokal foredlingsindustri utover den aller første mottaksfasen, og mineralene vil sannsynligvis gå inn i eksisterende leverandørkjeder i stedet.

Det norske oljeeventyret, der hoveddelen av formuen er skapt ved skattlegging av råvaresalg, har imidlertid vist at også uten lokal videreforedling kan verdiene fra råvareproduksjon komme befolkningen til gode. Det krever imidlertid en rettferdig, omfordelende, og grønn skattepolitikk.

Et grønt skattesystem

I dag finnes det smutthull i internasjonal skattelovgivning som gjør at multinasjonale selskaper ofte ender opp med å betale veldig lite skatt. Den typen skatteplanlegging ønsker MDG å få bukt med, og vi vil innføre en særskatt på multinasjonale selskapers omsetning generert i Norge.

For å begrense naturinngrepene, og sikre at lokalsamfunnet kompenseres for tap av natur og matjord, vil vi i tillegg innføre en naturavgift.

For å gi ytterligere incentiver til miljøvennlig drift, ønsker vi å kombinere økte miljøavgifter med lettelser i andre avgifter. På noe lengre sikt vil vi også gjennomføre et systematisk grønt skatteskifte, slik at bedrifter dekker de fullstendige miljøkostnadene ved sin produksjon.

Dette er grep INP ikke ser ut til å være for. Beskatning av fellesskapets ressurser, og skattevilkår for industrien, er pussig nok ikke nevnt i partiprogrammet deres. Dette til tross for at beskatning er grunnlaget for hele oljeformuen vår, og et av de viktigste premissene for investeringer og aktiviteter i industrien.

Les også

Industri- og næringspartiet ut mot «vanvittig bot» – håper John Christian Elden berger statsstøtten

Les også

MÅLING: Gjennombrudd for Industri- og næringspartiet (INP) i ellevill medlemsvekst

EØS- eller EU-medlemskap avgjørende for eksport

Norge er en liten økonomi som er helt avhengig av internasjonal handel. EØS-avtalen gir oss tilnærmet full tilgang til EUs indre marked, og denne markedstilgangen er kritisk viktig for eksport av foredlede industriprodukter.

Samtidig blir EØS-avtalen stadig mer avleggs i møtet med et EU som kjører på med det grønne skiftet. I 2021 ble vi stående utenfor EUs såkalte IPCEI-satsing (Important Projects of Common European Interest) på batteriteknologi. Det er dårlig nytt for norske batteriaktører at de blir stående igjen på perrongen når et industritog lastet med over 60 milliarder EU-kroner går. Dette kommer på toppen av at norskproduserte elbil-batterier fra 2027 vil bli ilagt toll ved eksport til EU eller Storbritannia.

Kanskje kommer vi inn i IPCEI-satsingen igjen fra 2024, men norsk industri kan ikke fortsette å leve på EU-landenes nåde fra sak til sak. Det kreves stabilitet og forutsigbarhet.

Dette er en av hovedgrunnene til at MDGs sentralstyre nylig uke vedtok at Norge bør åpne medlemskapsforhandlinger med EU. På sin side vil INP i stedet gå motsatt vei, og gi norsk industri enda vanskeligere kår ved å si opp EØS-avtalen.

Det er ironisk at et parti med et slikt navn fører landets mest næringsfiendtlige politikk.