Vi kan være uenige om risiko i Ryfylketunnelen, men la oss sammen øke kompetansen på tunnelsikkerhet

DEBATT: Gunnar Eiterjord, vi kan godt være uenige om risikonivået i våre tunneler. Risiko er et vanskelig begrep. Det er uansett viktig å få frem kunnskap som gjør oss bedre rustet.

Debattinnlegg

Jeg stiller gjerne opp i det pågående kurset eller tilsvarende kurs i en diskusjon med deg for å utfordre risikovurderingene og sikkerhetstenkningen

Sikkerhetsfaget er såpass alvorlig at for meg blir det ikke riktig med useriøse metaforer som å «sove i timen». Det var er for meg et litt uventet svar å få prosjektleder Gunnar Eiterjord på min kronikk om sikkerhetsvurderingene i Ryfylketunnelen.

Jeg sendte 10. februar dette året en forespørsel til Eiterjord om vi kunne diskutere risikoanalysene for Eiganes-, Hundvåg- og Ryfylketunnelene, for å kunne bruke det i pågående forskningsprosjekter. «Det hadde også vært interessant å treffe deg for å høre mer om hvordan dere har brukt analysene», var deler av min forespørsel. Eiterjord svarte ikke.

Komplisert modell

Dette var i forbindelse med forskningsprosjektet «Kapasitetsløft tunnelsikkerhet», hvor Statens vegvesen er en av partnerne i prosjektet. Jeg har undervist Statens vegvesen i sikkerhetsstyring siden 2003 og har samarbeidet med dem i FoU-prosjekter siden. Jeg arbeider fra Samfunnssikkerhetssenteret i Rogaland (SASIRO), hvor det for øyeblikket pågår et tunnelsikkerhetskurs for brannvernledere og andre, ansatt i hovedsak hos tunneleiere. Mitt kjennskap til sektoren både i brann- og redningstjenesten og i veisektoren, er at det er stor ydmykhet og sterkt behov for tunnelsikkerhetskompetanse.

Alle er enig om at ettløpstunneler er farligere enn toløpstunneler som Ryfylketunnelen. Det handler ikke om det. Nå som Eiterjord har overlevert sitt prosjekt er det viktig at tunnelsikkerhetskunnskapen overføres og drøftes. De eksisterende risikoanalysene er basert på en modell som heter TRANSIT, som er svært vanskelig tilgjengelig. Jeg har forsket på TRANSIT og publisert i fagfellevurdert tidsskrift, hvor vi evaluerte denne modellen. Modellen er lite egnet som designverktøy. Hva er den underliggende kunnskapen i disse analysene? Hvordan vil du kommunisere risiko i Ryfylketunnelen basert på denne kunnskapen? Det var min forespørsel til Eiterjord.

Finner vi nødutgangene?

At tunnelene har sikkerhetsutrustning i henhold til N500 (som er del av regelverket), må vi ta for gitt. Men, de som har et ansvar for sikkerheten, for eksempel brannvernledere, tunnelforvaltere, og det gjelder også trafikanter som deg og meg, må også forstå hva som ventes av oss, dersom det oppstår en brann. Når vil vi begripe at det er en farlig situasjon og vil vi finne nødutgangene mens det er tid? Forstår vi systemet? Vet vi at det er ulike dører i nødutgangene i Ryfylketunnelen?

Det er ikke irrelevant kunnskap at trafikanter omkom i St. Gotthard-tunnelen fordi at de ikke klarte å åpne døren til nødutgangen. Vet vi at Ryfylketunnelen er utstyrt med asymmetriske vifter (ventilasjonsretningen kan ikke snus)? Hvordan påvirker disse viftene sikkerheten når et løp er stengt? Å stenge løp vil skje relativt ofte fremover. Vi kan ikke stole på at Vegtrafikksentralen vil bidra til vår sikkerhet i enhver situasjon, og brann- og redningstjenesten har begrensninger.

Selvredning er vanskelig

Beredskapsanalysene, så langt jeg har sett dem, har ikke identifisert scenarioer som utfordrer beredskapssystemene. Det er etter mitt skjønn bekymringsfullt. Den nylig avgitte rapporten fra Havarikommisjonen knyttet til den tredje brannen i Gudvangatunnelen (2019) viser hvor vanskelig selvredning er.

Vi kan godt være uenig om risikonivået i våre tunneler. Risiko er et vanskelig begrep. Det er viktig å få frem kunnskap som gjør oss bedre rustet. Jeg stiller gjerne opp i det pågående kurset eller tilsvarende kurs i en diskusjon med Gunnar Eiterjord for å utfordre risikovurderingene og sikkerhetstenkningen. Det ville vært et fint bidrag i kompetanseløftet for bedre tunnelsikkerhet.