Hva slags Kirke ønsker vi oss?

DEBATT: Alle kandidatene på Nominasjonskomiteens liste vil arbeide for en åpen og inviterende kirke.

Publisert: Publisert:

«Som leser av programmet sitter jeg igjen med usikkerhet angående hvilken plass Åpen folkekirke ønsker å tilkjenne det sentrale kristne trosinnholdet, definert av Bibelen og Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter, i forkynnelse og trosopplæring», skriver Jostein Ådna. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Jostein Ådna
    1. kandidat på Nominasjonskomiteens liste, Stavanger bispedømme

Den norske kirke (Kirken) omtaler seg i sitt visjonsdokument som bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende. Åpen folkekirke har plukket ett av disse fire kjennetegnene og gjort det til sitt parti- og listenavn. De hevder at de alene er garantisten for at Kirken skal forbli åpen for alle sine medlemmer. Jeg kan imidlertid forsikre at også alle kandidatene på Nominasjonskomiteens liste vil arbeide for en åpen og inviterende kirke.

Les også

Kirkevalget bør handle om Kirkens framtidige organisering

Vagt og antydende

Åpen folkekirkes program inneholder diverse konkretiseringer av yndlingsordet «åpen». I tillegg har det også en positiv omtale av Kirken som «tjenende» og diakonal. De to øvrige stikkordene i Kirkens visjonsdokument, «bekjennende» og «misjonerende», forekommer derimot ikke. Naturligvis kan de allikevel være ivaretatt gjennom formuleringer som at «Den norske kirke skal forkynne evangeliet», og i omtale av trosopplæringen. Jeg har lett med lys og lykte, men det jeg har funnet, er i beste fall vagt og antydende. Som leser av programmet sitter jeg igjen med usikkerhet angående hvilken plass Åpen folkekirke ønsker å tilkjenne det sentrale kristne trosinnholdet, definert av Bibelen og Den norske kirkes fem bekjennelsesskrifter, i forkynnelse og trosopplæring.

Bekjennende og misjonerende

Jeg antar at Åpen folkekirke og jeg greit kan enes om at våre ønsker og mål for Den norske kirke må ta sine utgangspunkt både i hva Det nye testamente sier om kirken, og i den konkrete historiske sammenhengen vår Kirke som en evangelisk-luthersk (folke)kirke befinner seg. Fra Det nye testamente er det åpenbart at «bekjennende» og «misjonerende» er helt sentrale og uoppgivelige kjennetegn ved Kirken: Som Kirkens døpte (med)lemmer bekjenner vi at Jesus Kristus er vår Herre, som gjennom sin stedfortredende død har rettferdiggjort oss og forsonet oss med Gud Fader. Kirken sendes til alle mennesker som ennå ikke eller ikke lenger bekjenner denne troen, med vitnesbyrd om frelsen i Kristus og kall til omvendelse og tro på ham. Hvordan disse bibelske føringene konkret skal appliseres på vår kirke – med henblikk på dens kirkeordning og prioriteringer, er ikke selvinnlysende. De mest spennende impulsene til samtalen om krysningspunktene mellom Det nye testamente og Den norske kirke anno 2019, har etter min oppfatning MF-professor Oskar Skarsaune gitt oss i sin bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirken glemt ham? (Oslo: Luther Forlag, 2018), som herved anbefales for alle som er opptatt av hva slags kirke Den norske kirke kan og bør bli i årtiene som ligger foran oss.

Publisert: