Alt blir bedre etter jul, kanskje?

SMITTEVERN: Jeg er lei, drittlei. Erna kaller det dugnad. Fortsatt. Ti måneder etter at pandemien lammet Norge. Høie kaller det dugnad. Enkelte tar fortsatt ordet i sin munn. Smak på det.

Jeg går i kjelleren. Bokstavelig talt. Finner frem julepynten. Bærer den opp. Pynter. Selv om det er trist. Det også. Snart blir det lysere. Etter jul. Kanskje.

Debattinnlegg

  • Målfrid J. Frahm Jensen
    Målfrid J. Frahm Jensen
    Sandnes
Publisert: Publisert:

Dugnad! Dugnad liksom? Dugnad er frivillig utført ulønnet arbeid. Du stiller hvis du har tid og lyst. Altså frivillig. Det er i all hovedsak kjekt. Det er samhold. Kaffe og drøs. Det er av og til. Dette er ikke av og til. Det er heller ikke samhold, kaffe og drøs. Det vi holder på med nå er ikke dugnad. Det har det heller aldri vært. Smittevern er ikke frivillig. Det er en forbannet plikt.

Erna synes kanskje begrepet dugnad lyder godt. At dugnad skal få alle til å bidra litt ekstra. Helst gratis. At alle skal strekke seg. Stå sammen. Gå sammen. Tenke like tanker, sammen. Motstemmer får mørke blikk. Dette er ikke dugnad.

Zoom tapper energi

Sykepleierne står i front. I smittefarefronten. Det samme gjør leger, tannleger, renholdere, annet helsepersonell, pedagoger og sosialarbeidere. Butikkmedarbeidere, taxisjåfører og bussjåfører, de utsetter seg for smitte – i jobb for å hjelpe andre. De skal ha lønn for strevet. Risikotillegg. Ikke applaus, selv om applaus er rørende og søtt.

Pårørende stenges ute. Kontrollinstanser stenges ute. Folk blir utestengt. Andre innestengt. Regler tøyes og strekkes, alt etter som. Ensomhet. Folk forgår.

Jeg drikker Møllers tran. Kanskje for mye. Jeg spiser ekstra D-vitamin. Kanskje for mye. Jeg underviser hjemmefra. Zoom. Jeg liker ikke Zoom. Det er mange som ikke liker Zoom. I høst skulle jeg til universitet, høyskoler, videreutdanninger og voksenopplæring for å undervise. Holde foredrag. Treffe folk. Drøfte. Nå er alt via Zoom. Ingen studenter. Ingen energi. Undervisningen blir bedre med energi fra studentene. Energien vi gir hverandre. Mennesker trenger mennesker.

Jeg går ingen steder

Jeg går ikke på bar. Ikke på privat fest. Ser knapt folk. Tar rådene fra Høie på alvor. Det er slitsomt. Krevende. Krevende for mange. Jeg kommer meg ikke ut. Får ikke frisk luft. Jeg blir værende inne. Ring en venn? Jeg kan, men orker ikke. Ikke nå. Ringer noen, tar jeg masken på. Alt går greit. Liksom.

Det er krevende å holde balansen. Holde fokus. Søvnen rykkes opp med roten. Jeg ligger søvnløs. Teller minutt og timer. Venter på at dagen skal våkne. Dagen kommer den. Mørk som den er. Like mørk som tankene. Frisk luft får jeg gjennom døren, om jeg åpner den og tvinger hodet ut. Ingenting er som det var. «Je meg en rev!» har jeg lyst til å rope, for å flykte, komme bort. Langt bort. Men glem det. Ingenting er som det var. Selv ikke en rev er, hva en rev var.

Jeg går i kjelleren. Bokstavelig talt. Finner frem julepynten. Bærer den opp. Pynter. Selv om det er trist. Det også. Snart blir det lysere. Etter jul. Kanskje.

Jeg underviser hjemmefra. Zoom. Jeg liker ikke Zoom. Det er mange som ikke liker Zoom. Nå er alt via Zoom. Ingen studenter. Ingen energi.
Publisert:
  1. Smittevern

Mest lest akkurat nå

  1. – Etter å ha kranglet, fikk jeg med meg én test

  2. Lyse blir nedringt, men strøm-analytiker fraråder fastpris

  3. Drone stengte Stavanger lufthavn to ganger

  4. Byggingen på Misjons­marka får fortsette

  5. Ett skisenter åpner denne helgen - flere neste helg

  6. Plutselig forsvant han fra toppfotballen – nå gjør han overraskende comeback