Norge som krigsprofitør før og nå

KRONIKK: I forbindelse med Russlands angrep på Ukraina blir det trukket historiske paralleller til andre verdenskrig. Likheten med første verdenskrig (1914–1918), da Norge også var nøytral, er minst like påfallende.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Ettersom Norge under første verdenskrig forholdt seg nøytralt, ble vi krigens fraktemenn. Den gang som nå opplevde Norge det etiske dilemmaet at vi tjente store penger på den grusomme krigen, – slik vi nå gjør med høye olje- og gasspriser som følge av krigen i Ukraina.

Under første verdenskrig ble Norge berørt både som stor skipsfartsnasjon og som en nasjon med et stort importbehov av mat og ikke minst kull.

Spekulasjon i skipsaksjer

Nesten all skipstrafikk til og fra Norge gikk over Nordsjøen, men fra november 1914 ble dette en del av krigsskueplassen. Fra 15. november 1914 tvang britene norske skip til å seile gjennom Den engelske kanal, for deretter å anløpe britiske havner for inspeksjon. Ingen nøytrale skip fikk seile nord for Skottland. Skipene måtte deretter følge en smal renne i den minelagte Nordsjøen over til Norge.

Krigen førte til en dramatisk økning i prisene for frakt med skip. Toppen ble nådd sommeren 1917, med fraktrater som hadde steget 5600 prosent sammenlignet med før krigsutbruddet. De høye fraktratene førte til at skipsaksjer ble populære spekulasjonsobjekter.

Den 4. februar 1915 svarte tyskerne på den britiske blokaden med å sperre hele området rundt Storbritannia og Irland. Dette førte til at nøytrale skip, inkludert de norske, måtte male skutesidene med nøytralitetsmerker langs skutesidene.

Fiskeprisene til værs

Året 1916 var «all time high» i Norge. Flåten seilte inn stadig høyere frakter. For å hindre at tyskerne fikk tilgang til den norske fisken, begynte engelskmennene å kjøpe fisken vår. Resultatet ble at fiskeprisene steg mellom 300 og 400 prosent, sammenlignet med året før.

I august 1916 stanset britene sine kjøp av fisk gjennom salg av gull eller valuta. I stedet ble Norge påtvunget en ordning hvor britene kjøpte fisk til maksimalpris, men hvor kjøpet ble finansiert gjennom lån i Norges Bank. England påla samtidig Norge at vi kun fikk selge 15 prosent av våre fiskefangster til andre land, men den fisken måtte ikke være fanget ved hjelp av kull fra England eller de allierte.

Rekordhøye fiskepriser og stigende rater gjorde at det var gode tider for spekulantene, men ikke for vanlige folk. Prisene på mat og brensel steg, uten at lønningene steg like fort. Den vanskelige forsyningssituasjonen i Norge gjorde at det fra sommeren 1916 ble innført en rekke statlige grep for å sikre en fordeling av knappe goder. Det ble innført maksimalpriser på mat og brensel, og det ble opprettet provianteringsråd i alle kommuner.

På grunn av Englands dominerende stilling når det gjaldt kull, ble den norske flåten delvis tatt under kontroll av britene. Ved påbud av 25. april 1916 ble det bestemt at nøytrale skip som anløp britiske havner, måtte garantere å returnere med last til England for å få bunkerskull.

Ubåtkrigen

Krigen hadde vart i nesten to og et halvt år da tyskerne fra 31. januar 1917 startet en såkalt uinnskrenket ubåtkrig, det vil si at de senket alle skip uten forvarsel.

Ubåtkrigen og de mange handel­srestrik­sjonene gjorde at det i 1917 ble inngått en avtale med Norge og England hvor engelske skip skulle overta frakt av alle varer til Norge. Til gjengjeld skulle norske skip overta transporten av kull mellom England og Frankrike.

For å hindre at tyskerne fikk norsk fisk, og da først og fremst sild, kjøpte engelskmennene nesten alt hva Norge kunne tilby. Norge gikk ikke frivillig med på en slik ordning, men måtte tvinges. For å sette makt bak kravene innførte England fra desember 1916 et totalforbud mot salg av kull til Norge. Den gang var Norge svært avhengig av kull både til oppvarming, og som drivstoff til dampskipsflåten. Eksportforbudet varte helt til februar 1917.

Tyskerne uinnskrenkede ubåtkrig fra 31. januar 1917 var hovedårsaken til at USA gikk inn i krigen fra april samme år. Da ble det fra 15. juli innført forbud mot å eksportere alle typer varer. Det skulle føre til store vansker for et land som Norge.

USA og rasjonering

Fram til 1918 hadde Norge unngått hunger og nød. Dette i motsetning til mange andre land i Europa. De store inntektene som handelsflåten seilte inn, gjorde at Norge hadde klart å skaffe mat, kull og klær til stadig økende priser. Da USA innførte eksportforbud, hjalp det ikke for Norge å ha en stor gullbeholdning. Fra januar 1918 ble det derfor innført rasjonering på varer som mel, brød, sukker og kaffe. Først i mai 1918 oppnådde Norge å få til en handelsavtale med USA om utlevering av varer. Det tok imidlertid lang tid før den ble merkbar.

Stadig høyere priser på viktige importvarer som korn og kull, kombinert med at Norge fikk problemer med å eksportere varer, gjorde at vi i løpet av krigen fikk et stort underskudd på handelsbalansen med utlandet. I løpet av den fire og et halvt år lange krigen kjøpte vi varer i utlandet for over to milliarder kroner mer enn det vi klarte å selge av varer.

Høye fraktinntekter fra rederne gjorde imidlertid at Norge som nasjon hadde nok valuta til å kjøpe de stadig dyrere varene i utlandet. Dette finansierte vi blant annet gjennom ekstraskatter. Norge kom derfor økonomisk godt ut av første verdenskrig.

Etter Ukraina-krigen

Nå opplever vi det etiske paradoks at Russlands angrep på Ukraina gjør at vi som nasjon tjener ekstremt mye «ekstrapenger». Oljefondet må ikke få hånd om alle ekstrainntektene til å kjøpe nye handlegater i New York og London. Når krigen forhåpentligvis snart er over, bør Norge i stedet bruke en stor del av denne økte profitten til å delta i gjenoppbyggingen av Ukraina.