Etterlengtet debatt om intensivkapasiteten i Norge

DEBATT: Intensivkapasitet i Norge har gjennom pandemien blitt gjenstand for betydelig interesse og debatt. Det er bra, for denne debatten har vi som jobber i denne tjenesten, etterlyst lenge.

«Debatten blir bedre om vi tar oss tid til å gå i dybden og gjør grundige analyser og finner løsninger som er riktige for Norge», skriver Rolf-André Oxholm.

Debattinnlegg

  • Rolf-André Oxholm
    Intensivsykepleier og tillitsvalgt i Norsk sykepleierforbund
Publisert: Publisert:

I Aftenbladet 2. januar kan vi lese at «I Norge slipper nesten bare spesialistene til på intensivavdelingene. Sverige slapp inn flere da smitten herjet som verst».

Dette en sannhet med svært store modifikasjoner. Det stemmer at det normalt er spesialisert personell som bemanner intensiv, og gir verdensledende resultat. European Observatory on Health Systems and Policies rangerer det norske helsevesenet som et av de beste. Under pandemien har intensivavdelinger fått tilført hjelp av personell som ikke jobber på intensiv. Akkurat som i Sverige.

Ikke engang de som leverer tjenestene ser ut til å ha oversikt.

Hjelpen har en kostnad

Anestesi- og operasjonssykepleiere og sykepleiere uten videreutdanning har gjort en uvurderlig innsats. Avdelinger har også tatt inn ufaglærte som gjør oppgaver man ikke trenger utdanning til, og har lettet presset på intensivsykepleierne. Det medfører ikke riktighet at man i Norge ikke har sluppet til andre enn intensivsykepleiere. Uten hjelp utenfra ville vi ikke klart oss gjennom pandemien. Men hjelpen har en kostnad, som også i Sverige. Det medfører at andre pasienter må vente.

Helse Sør-Øst opplyser til Aftenposten at det kreves ni intensivsykepleiere per seng. Dette er også en sannhet med modifikasjoner. Det er korrekt at noen intensivavdelinger har ni intensivsykepleiere per seng. Men vi har flere avdelinger med langt færre enn dette, og ikke alle som jobber der, er intensivsykepleiere. Dette illustrerer noe av problemet med å få oversikt over hvilken intensivkapasitet vi faktisk har og hva vi trenger. Ikke engang de som leverer tjenestene ser ut til å ha oversikt.

Har ikke hatt behov

Norge har ikke øket kapasiteten slik Sverige har gjort. Vi har ikke hatt behov på samme måte. Sykehusene våre har ikke i samme grad vært fylt av pasienter. Men det er lagt planer i alle regionale helseforetak for økning av flere hundre plasser. Dette er vi glade for at vi ikke har måttet gjøre. Det gir konsekvenser befolkningen er uvitende om.

Reduksjon i kvalitet på sykepleie ved slik økning av plasser, vil gi skade på pasienter. Smertefulle trykksår som vanskeliggjør rehabilitering. Unødvendige infeksjoner. Oversett forverring. Komplikasjoner som forlenger intensivoppholdet. Vi har unngått dette. Pasientene mottar førsteklasses behandling. Svenske kollegaer forteller at de har måttet kompromisse på kvalitet. Redusert kvalitet på sykepleie kan gi en pasient som overlever covid, men trenger mye lengre tid i helsevesenet i etterkant.

Ikke alle skader kan repareres og påvirker pasienter resten av livet.
Det luftes også bruk av helsefagarbeidere på intensiv, som i Sverige. En forskjell på helsefagarbeidere og svenske underskötersker med spesialutdanning kan løses, men når Implement Consulting Group i 2018 beregnet at Norge kom til å mangle 57.000 helsefagarbeidere i 2035, ser vi at vi ikke har en enkel løsning her. Helsefagarbeidere er ettertraktede. Vi er mange om beinet. Det tar flere år å utdanne en helsefagarbeider, og de trenger spesialisering slik at de kan jobbe på intensiv.

Europeiske helsevesener er svært ulike. Tyskland har over 30 intensivplasser per 100.000, Norge under fem. Verken Tyskland eller Norge leverer dårlige tjenester, vi gjør det bare forskjellig. Derfor er det viktig at vi har en grundig debatt rundt kapasiteten i hele helsevesenet, fra kommune til sykehus.

Hånden på rattet

Debatten blir bedre om vi tar oss tid til å gå i dybden og gjør grundige analyser og finner løsninger som er riktige for Norge. Legene og sykepleierne som leverer tjenestene, er ekspertene som bør ha hånden på rattet når vi nå setter oss ned og finner løsninger for fremtiden etter pandemien.

Publisert: