Er «Glassjenta»-saken representativ for hvordan barnevernet jobber?

Vi som har lest om «Glassjenta», har nok alle blitt berørt og gjort oss ulike tanker om denne jentas historie. Kanskje gjelder det spesielt vi som jobber i barnevernet.

Debattinnlegg

  • Ine Haver
    Ine Haver
    Sosionom i barnevernet med videreutdanning i vold og traumer
Publisert: Publisert:

iconDenne artikkelen er over fem år gammel

«Glassjenta», eller «Ida», som hun kalles i Aftenbladets artikler, har hatt et smerteuttrykk som hjelperne rundt henne ikke har klart å skjønne. Jeg synes forferdelig synd på denne jenta. Har barnevernet gjort vondt verre?

Et viktig poeng er at vi aldri kan generalisere i noen barnevernssaker. Ingen barn er like. Det som er viktig nå, er at samfunnet ikke mister tilliten til barnevernet. I reportasjen tar reporter Thomas Ergo og hans kollegaer leseren med inn i et barnevernunivers, og jeg har nå lyst å dele litt av mitt barnevernsunivers.

Feiler man, kan dette få fatale følger for barnets eller ungdommens liv, helse og fremtid.

Svært krevende jobb

Jeg jobber selv i barneverntjenesten og har alltid jobbet med ungdom. De bor hjemme, i fosterhjem, på institusjon eller i egen leilighet med oppfølging. Med ungdom mener jeg de som har fylt 13 år og helt frem til fylte 23 år. Jeg holder også på med en videreutdanning i vold og traumatisk stress og er spesielt opptatt av dette med traumeforståelse. Jeg ble derfor svært inspirert til å komme med noen betraktinger etter å ha lest Dag Nordangers kronikk innlegg om «Glassjenta» i Aftenbladet.

Dag Nordanger skriver at dersom systemene rundt «Ida» hadde hatt en integrert traumeforståelse, ville en del valg trolig vært annerledes. Han skriver videre at det er vanskelig å vite hvordan en selv ville ha taklet de mest krevende situasjoner. Å jobbe i barnevernet er en svært krevende jobb. Man er i enhver tid i kontakt med andre menneskers lidelse, og det stilles høye krav til hjelperne, både når det gjelder faglig kompetanse og ikke minst evnen til å være et medmenneske. Feiler man, kan dette få fatale følger for barnets eller ungdommens liv, helse og fremtid.

Les også: Dag Nordanger: «Glassjenta» – hva kan vi lære?

Jeg håper at alle artiklene om «Glassjenta» kan være med på å gi større åpenhet og avmystifisere og oppklare uvitenhet og antakelser.

Har følt meg krenket

Barneverntjenester i hele landet må stadig ta beslutninger som har konsekvenser for andres liv. Det å si at barnevernet aldri feiler, ville vært løgn, og man må alltid lære av feilene.

Det som er særdeles viktig å få frem er at det også finnes gode historier fra barnevernet. Dessverre hører og leser man altfor sjelden om disse. Jeg tenker at spesielt media har her et samfunnsansvar i måten de formidler og omtaler barnevernet på. Med hånden på hjertet, jeg har flere ganger følt meg krenket av måten mitt arbeidsfelt blir omtalt på i ulike medier. Jeg har kjent på et sterkt behov for å stå opp for barnevernet og håper at alle artiklene om «Glassjenta» kan være med på å gi større åpenhet og avmystifisere og oppklare uvitenhet og antakelser.

Hun ville ikke se på meg, snakke med meg og «hatet» barneverntjenesten.

«Siri»

Det finnes mange «Ida»-er i ulike varianter der ute og for noen år tilbake siden møtte jeg en ung jente på 16 år som jeg har valgt å kalle «Siri» (hun har godkjent det jeg her skriver). Jeg har lyst å dele denne historien med dere for at dere skal få bli litt kjent med min arbeidshverdag og hvordan barnevernet kan jobbe.

Siri var plassert på tvang etter paragraf 4-24 i lov om barneverntjenester. Barnevernet kan med hjemmel i denne bestemmelsen holde ungdommer tilbake på institusjon i inntil 12 måneder uten ungdommens samtykke dersom det er alvorlige atferdsvansker så som rus, kriminalitet eller på andre måter.

Grunnen til at «Siri» var på tvang, var at hun unndro seg omsorg, ruset seg og var på vei inn i et tungt rusmiljø. Hun hadde i tillegg vært utsatt for seksuelle overgrep i ung alder og drev med selvskading.

Da jeg møtte «Siri» på institusjonen første gang, var hun sint. Hun ville ikke se på meg, snakke med meg og «hatet» barneverntjenesten. Verbale utageringer og stoler i veggen var en del av møtene. Det var vanskelig å komme i dialog med henne.

Jeg valgte å se på «Siris» sinne som et smerteutrykk. Jeg lot henne ikke avise meg og inviterte henne ut på middag, og hun fikk lov å velge hvor vi skulle spise. Det var viktig for meg å bli kjent med henne og høre hennes historie, og jeg la vekt på å være en trygg, regulert voksen som hun kunne stole på. Etter en stund oppsto en allianse mellom oss, og jeg fikk en relasjon til henne.

Hun visste at barneverntjenesten ville henne vel.

Fra vondt til verre – til bedre

Etter hvert som tiden gikk utviklet «Siri» et enda mer omfattende rusmisbruk mens hun ennå var plassert. Hun begynte å injisere stoff i armen, var ofte ruset på institusjonen og oppsøkte svært rusbelastende miljøer. Det ble vanskelig for Siri å være der, og hun ba meg flytte henne. Min opplevelse var at institusjonen Siri bodde på ikke hadde verktøy til å ramme henne inn, og det var ikke lenger hverken faglig eller materielt forsvarlig å ha henne der.

Jeg hadde to muligheter. Den ene var å si til henne at hun måtte prøve der hun var, eller jeg kunne høre på henne å flytte henne til en ny institusjon. En flytting er ressurskrevende, og de gode institusjonsplassene vokser ikke på trær.

Jeg hørte på «Siri» og valgte det siste. Jeg skrev en ny begjæring til Fylkesnemnda og ba om bytte av tiltak. «Siri» ble flyttet i løpet av ni dager, til en ny institusjon 396 kilometer borte fra Stavanger. Det at det var en stor avstand fra hvor «Siri» kom fra til den nye institusjonen, var i dette tilfelle ikke problematisk. Hun hadde hatt en medbestemmelsesrett og hadde tillit til at barneverntjenesten hadde funnet et nytt egnet tiltak til henne. Hun visste at barneverntjenesten ville henne vel.

Siri ble boende på den den nye institusjonen i litt over et år. Tvangen ble etter hvert opphevet, og hun valgte å bli boende, slik at hun fikk fullført skoleåret, og flyttet så tilbake til Stavanger sommeren 2015.

I dag går det bra med «Siri», og hun har klart å bli rusfri. Hun går på skole og har fått seg jobb ved siden av skolen. Hun har fortsatt oppfølging av barneverntjenesten, og jeg treffer henne jevnlig. «Siri» er en jente jeg har blitt glad i, og hun ga meg tro på at det sammen var mulig å få til gode endringer.

Jeg valgte å se bak atferden, se frykten, redselen hennes og være medmenneske.

Les også:

Les også

Nå skal jeg mene noe om barnevern

Les også

«Glassjentas» utageringer er forståelige og «normale»

Les også

Traumatiske hendelser er enormt skadelige for barn

Les også

Årlig fanges 2500 barn ikke opp

Hvis vi alle snakker samme språk, vil vi enda bedre klare å hjelpe de unge vi kommer i kontakt på en traumevennlig måte.

Behov for mer kompetanse

Denne historien er neppe unik, og det skal ikke være avhengig av hvem man møter i barneverntjenesten. Det er enhver barneverntjenestes ansvar å sikre at de ansatte får all nødvendig opplæring slik at de er rustet til å møte både «Siri» og «Ida». Jeg tror at barneverntjenestene er gode på dette, men historien om «Ida» forteller meg også at vi kan bli enda bedre.

Jeg er enig med Nordanger i at alle ledd i systemene som er i kontakt med disse traumatiserte barn og unge er helt avhengig av en grunnleggende traumeforståelse. Jeg vil i tillegg tilføye at ferdigheter og evnen til å etablere en relasjon er helt nødvendig. Den du skal hjelpe må ha tillit til deg. Hjelperen må være bevisst på de traumer som barnet har, eller kan ha, og jobbe med disse i fokus.

I tillegg gjelder dette også alle samarbeidspartene på alle plan, og disse barna er helt avhengig av at hjelperne snakker samme språk. Det vil være til barnets beste og også sette oss bedre i stand til å finne de rette tiltakene til de som trenger den type hjelp.

Det trengs en kompetanseheving i alle instanser og mer økonomiske midler fra staten slik at alle instanser har muligheten til å gi sine ansatte en helt grunnleggende traumeforståelse.

Hvis vi alle snakker samme språk, vil vi enda bedre klare å hjelpe de unge vi kommer i kontakt på en traumevennlig måte.

Publisert:

Glassjenta

  1. Nasjonal rapport etter Glassjenta: Snakker med barna, men hører ikke på dem

  2. – Hvorfor har disse barna ikke fått en offisiell unnskyldning fra myndighetene, slik andre grupper har fått?

  3. Solveig Horne vil rydde opp i barnevernstjenester

  4. Derfor gir hun Horne terningkast 3

  5. «Glassjenta» så at Solveig Horne var i byen. Og inviterte på en kopp kaffe.

  6. Dette er Solveig Hornes største hodepine

  1. Glassjenta
  2. Debatt
  3. Barnevern