Utilstrekkelige oppvekstmiljø bidrar til rus, vold og annen kriminalitet blant barn og unge

DEBATT: Når rus voldsbruk blant unge blir redusert til isolerte fenomen som primært hører hjemme hos politi, barnevern og psykiatrien, fjernes fokuset fra hva som må til for å bygge gode oppvekstmiljø.

Publisert: Publisert:

Den sosialpedagogiske tilnærmingen til ulike oppvekstmiljø har i senere år tapt terreng til fordel for ulike individualistiske tilnærminger, hvor barn og unge i større grad blir vurdert som enkeltindivid uavhengig av miljøet de vokser opp i. Foto: NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Kjell Reidar Jonassen
    Daglig leder, Senter for tilpasset opplæring AS (TPO)
  • Jarl-Inge Frimannslund
    Tidligere politimann, engasjert i miljø- og integreringsoppgaver
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Vold, rus og kriminalitet blant barn og unge har i senere tid vært omtalt og debattert i mediene – da gjerne som isolerte fenomen som bør bekjempes. Det har vært lite søkelys på at slike fenomen også bør ses som tegn på oppvekstmiljø som mangler ressurser til å erstatte barn og unges opplevelse av ensomhet, utrygghet osv. med opplevelse av tilhørighet og positivt engasjement. Slik blir oppvekstmiljøets betydning for den enkeltes livssituasjon ofte undervurdert.

Oppvekstmiljø kan forstås som det samme som nærmiljø, dvs. som miljøet hvor barn og unge bor med sine familier, møter venner, naboer og andre, hvor de går på skole og hvor de oppholder seg i fritiden. En noe utvidet forståelse av oppvekstmiljøet vil i tillegg inkludere barn og unges musikkvalg, filmvalg, sosiale- og kulturelle nettverk, bruk av internett og sosiale medier m.m., mens en ytterligere utvidelse også omfatter nærmiljøets befolkningssammensetning – bl.a. når det gjelder økonomi, alder og etnisitet.

Mange opplever tilhørigheten til og samspillet med nærmiljøet som noe positivt. Andre har varierte opplevelser med nærmiljøets ulike elementer og deltakere, mens de mest uheldige opplever nabolaget som noe negativt.

Den sosialpedagogiske tilnærmingen har apt terreng til individualistiske tilnærminger, hvor barn og unge i større grad blir vurdert som enkeltindivid, uavhengig av miljøet de vokser opp i.

Uheldig endring i tilnærming

Det er et offentlig ansvar å bygge gode oppvekstmiljø for alle barn og unge. Fra 1970-tallet og fram mot 1990/2000-tallet ble dette ansvaret delvis ivaretatt ved at en vektla at barn og unge skulle ha tilgang til gode fritidstilbud. De skulle bli «sett» og kunne etablere gode relasjoner med trygge voksne der de oppholdt seg.

Samspillet mellom frivillige organisasjoner, kommunale fritidsklubber og oppsøkende arbeid utgjorde grunnstammen i denne tenkningen. I tillegg til å være et tilbud for barn og ungdom flest, skulle fritidsklubbene «fange opp» de som falt utenfor organisasjonslivet. De som verken oppsøkte frivillige organisasjoner eller fritidsklubber, ble forsøkt nådd ved hjelp av oppsøkende arbeid i regi av kommunale uteseksjoner. Denne sosialpedagogiske tilnærmingen til ulike oppvekstmiljø har i senere år tapt terreng til fordel for ulike individualistiske tilnærminger, hvor barn og unge i større grad blir vurdert som enkeltindivid, uavhengig av miljøet de vokser opp i.

Ord uten innhold

Det er grunn til bekymring når politikere og fagfolk sier de vil møte økningen av vold, rus og kriminalitet ved hjelp av informasjonsmøter med foreldre og tettere samarbeid mellom politikere og fagmiljø. Slike tiltak ender gjerne som ord uten innhold. Hva kan disse personene informere foreldre om som kan berike oppvekstmiljøene? Hva kan de samarbeide om, hvis de ikke evner å motvirke at stadig flere barn og unge sliter psykisk og sosialt? Aktuelle fagetater bør sannsynligvis først bli flinkere til å arbeide med oppvekstmiljø ut fra et proaktivt, kollektivistisk perspektiv, før de kan bidra konstruktivt i samarbeid med andre.

Når rus, voldsbruk m.m. blir redusert til isolerte fenomen som primært hører hjemme hos politi, barnevern og barne- og ungdomspsykiatrien, fjernes fokuset fra hva som må til for å bygge gode oppvekstmiljø. Fokuset flyttes således bort fra disse instansenes rolle som aktive bidragsytere i en slik «byggeprosess», til rollen som «behandlere» av enkeltindivid. I barne- og ungdomspsykiatrien reduseres individene til pasienter, i barnevernet til klienter og hos politiet til unge lovbrytere.

Les også

Sosialantropolog: «Når samfunnet dytter deg i samme retning som gjengene drar deg mot»

Les også

Sosialantropolog: «Hvordan samfunnet kan holde igjen når ’gjengene’ drar»

Politiets neglisjering

Følgende eksempel viser hvordan det vi vil betegne som kunnskapsløst samarbeid kan være med å opprettholde dårlige oppvekstmiljø: De fleste er enige om at det er uheldig når barn og unge bruker og selger narkotika. Denne form for narkotikahandel utgjør en kontinuerlig trussel mot mange oppvekstmiljø. Når politiet velger bort innsatsen mot «smådealerne», bidrar de til å opprettholde dårlige oppvekstmiljø. Hvordan kan lokalpolitikere og relevante faginstanser la være å konfrontere politiet med at slik neglisjering av nødvendig politiarbeid ikke holder mål?

Poenget er ikke eksempelet i seg selv, og politiet vil nok på forespørsel begrunne hvorfor de neglisjerer denne type politiarbeid. Poenget er heller knyttet til hvordan samarbeidspartnere vil forholde seg hvis politiets begrunnelse ikke er holdbar ut fra faglige kriterier og samfunnets mål om å etablere gode oppvekstmiljø? Kunnskapsbasert samarbeid vil da innebære at deltakerne har tilstrekkelig kunnskap til å forstå oppvekstproblematikken ut fra et kollektivistisk perspektiv. Det innebærer også at involverte parter er i stand til kritisk selvrefleksjon og til å rette søkelyset mot samarbeidspartneres vurderinger og innsats i en virkelighet større enn dem selv.

Vi vil derfor henstille til ansvarlige lokale instanser – politiske og faglige – om at de supplerer sin individualistiske tilnærming til rus, vold osv. blant barn og unge med en større grad av kollektivistisk forståelse av denne problematikken. Et slikt perspektivskifte er nødvendig, blant annet for å sikre alle barn og unge gode, trygge og stimulerende oppvekstmiljø.

Les også

Med blodet rennende fra ansiktet må 14-åringen kysse voldsutøverens sko

Les også

Voldsvideoen fra Stavanger: Hardheten kan motvirkes i skolen

Les også

Voldsforsker: Ungdom kan bli påvirket av gangster-rap

Les også

Ungdomsvold-trend: - Vi foreldre må møtes og snakke om kriminalitet som rammer og begås av våre barn


Publisert:

Les også

  1. Kristian Kise Haugland: «Får vi det verre av å undersøke hvordan vi har det?»

  2. «En menneskerett å gå til grunne, uten selv å vite om det?»

  1. Oppvekst
  2. Politiet
  3. Rus
  4. Vold
  5. Ungdomskriminalitet