Refleksjoner omkring selvbestemt abort

DEBATT: Årlig utføres så mange aborter at i de fleste sammenhenger og familier er det flere som har gjort den erfaring å velge abort, gjerne uten at andre vet. Ingen ønsker å legge sten til byrden.

– Vi sorterer liv! Hvem er vi som skal bestemme hvem som skal leve og hvem som skal bort? spør domprost Stefan Emmerhoff. Foto: Privat

Debattinnlegg

  • Stefan Emmerhoff
    Domprost, Stavanger
Publisert: Publisert:

Det gjør det så vanskelig å kunne snakke åpent og samvittighetsfullt om selvbestemt abort, uten å bli tolket dømmende overfor dem som har tatt det vanskelige valg.

I diskusjoner om dilemmaer vil noen alltid helle mer den ene veien, noen den andre. I samtaler omkring abortloven er meningene sterke. Vektlegging av kvinnens selvbestemmelse veid mot et menneskeverd som sier at vi har den samme iboende verdien før og etter fødselen. Alder påvirker ikke vår verdi. Begge sider kan ha vektige argumenter. Det gjør det vanskelig, men samtidig bør vi kunne våge de utfordrende spørsmål. Kan det være riktig at ett menneske skal avgjøre et annet menneskes være eller ikke være? Dilemmaet blir enda tyngre når dette ene mennesket er barnets mor.

Å si at det ufødte barn er en del av kvinnen kropp er unyansert.

Mange spørsmål og kvaler

For noen kvinner er livssituasjon eller helsetilstand slik at å bære frem et barn vil være krevende. Men kan det være riktig å legge til rette for å gjøre et så grunnleggende vanskelig og livsviktig valg alene? Er det sikkert at kvinnen som gjennomgår dager i livet hvor alt er mørkt, ser klart nok til å ta et
valg alene? Hvor vondt må det ikke være å gjennomgå valgets kvaler alene? Hvor sårt må det ikke være å angre på valget som ble tatt, og telle merkedager og år for barnet som ble valgt bort? Hva med kvinner som ikke opplevde selvbestemt abort, men ble mer eller mindre presset av foreldre
eller kjæreste eller skam? Selvbestemt abort kan kanskje høres frigjørende ut, men reiser også mange spørsmål og kvaler.

Å si at det ufødte barn er en del av kvinnen kropp er unyansert. Konsekvensen av en slik tenkning er at man da bør kunne ta selvbestemt abort helt frem til fødselen. En slik tanke synes urimelig. Når opphører da barnet å være en del av kvinnens kropp, og blir et individ? Når begynner livet? Hjertet begynner å slå allerede etter 22 dager. Blir det ikke underlig å si at livet begynner etter 12., 18. eller 22 uke, og at før denne uken er barnet uten rettsvern?

Vi sorterer liv

Prinsippet og bønnen om å verne om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt er i ferd med å rakne. Med politikere som ønsker selvbestemt abort for et fullt utviklet menneskebarn, og andre politikere som ønsker selvbestemt avslutning av livet, så er det ikke bare enkeltskjebner det
gjelder. Det som skjer er at vi som samfunn sier at ikke alle menneskeliv er like verdige. Vi sorterer liv! Hvem er vi som skal bestemme hvem som skal leve og hvem som skal bort?

Menneskeverd kan ikke bli gammeldags. Livet er hellig, hver eneste dag!
Samfunnsmessige eller personlige prioriteringer eller problemer kan vanskelig forsvare å selvbestemt velge å avbryte et liv.

Publisert:
  1. Debatt

Mest lest akkurat nå

  1. Drapssiktede tok strømmen for å lure ofrene ut

  2. 50 vaksinedoser i Stavanger gikk utenom prioriteringslista

  3. Suldal hastestenger skole og SFO

  4. Lokalfotballen ruller igjen: Tidligere Viking-spiss scoret i comebacket

  5. Da bilselgeren forvandlet funkishuset, fikk han en helt spesiell utsikt

  6. De satte alltid Irene først, fordi hun trengte dem mest