Arbeiderpartiet og AUF misbruker 22. juli politisk

KRONIKK: Ap-landsmøtet i april besluttet å bruke en mulig regjeringsmakt til å oppnevne en ekstremismekommisjon. Det kan innebære å utnytte tragedien 22. juli 2011 til å mistenkeliggjøre dem som har andre politiske synspunkter.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Aftenbladet har i ettertid slettet flere faktafeil i dette innlegget. Øvrige påstander står for forfatterens egen regning.

Angrep er det beste forsvar. Stadig oftere uttaler representanter for Arbeiderpartiet og AUF at det må tas et oppgjør med holdningene som gjorde 22. juli mulig. Men hvor er Arbeiderpartiets selvoppgjør med den alvorlige svikten i vernetiltak rundt de unge på 22. juli?

Voksne i Arbeiderpartiet hadde selv sikkerhetsvakter, og burde visst bedre. De har hatt mer enn 10 år på å beklage sine feil, men uten å gjøre det.

Monopolisering

Den historiefortelling Arbeiderpartiet og AUF vil ha en regjeringsoppnevnt kommisjon til å autorisere, er at en gal manns handlinger er høyretenkningens ansvar. Budskapet er at bare Norge tar et oppgjør med all den latente ondskapen i høyrepolitikk, unngås den type katastrofer.

Dette er gjennomgående i de fleste uttalelser fra AUF og Arbeiderpartiet om 22. juli: Ingen refleksjon, ingen anger over egen svikt.

Arbeiderpartiet vil bruke Utøya til å fortsette en kjent venstresidestrategi: Å monopolisere det anstendige Norge. Man vil skape et utenforskap, med de gode mennesker på venstresiden stilt opp mot de onde og stygge på høyresiden. I et godt Norge er det bare plass til Ap’s og venstresidens tanker.

Ekstremisme bør bekjempes. Men aggressiv og emosjonell identitetspolitikk med projeksjoner og anklager er blitt en del av samfunnsdebatten generelt. Vi har som fellesskap et oppgjør å ta over hele det politiske spektrum.

Vanlige folk

Det er galt når norske medier uten kritiske motspørsmål lar overlevende fra Utøya opptre med et fripass til å si nærmest hva som helst om dem som tenker annerledes politisk. Man har krav på masse sympati, hjelp og medfølelse etter å ha overlevd et slikt mareritt. Men man bør ikke gis rollen som refsende politiske profeter med monopol på sannheten.

Noe av lidelsen 22. juli ble redusert fordi naboer stilte opp. Disse alminnelige menneskene på Utøya-stranda er nærmest det eneste vi som folk kan føle stolthet over fra denne forferdelige dagen.

Arbeiderpartiet sa på landsmøtet, igjen og igjen, at det skal være partiet for vanlige folk. Men takken til hverdagsmenneskene som våget livet rundt Utøya, satt først langt inne. «Takknemligheten» fikk en merkelig avslutning da AUF og Ap tredde plasseringen av minnesmerket ned over hodene på naboene. Arbeiderpartiet vil vise vanlige folk respekt, men ikke hvis de er naboer villige til å sette livet på spill, men kanskje tilhører et annet politisk ståsted.

De fleste ulykker, individuelle eller nasjonale, kan slå særlig hardt fordi de kommer uventet. Nesten 10 års oppmerksomhet rundt 22. juli gjorde oss ikke bedre forberedt på pandemimarerittet 2020–2021.

Naboene til Utøya eller dugnadsånden under pandemien er den samme leksen: Vi håndterer vonde tider bedre hvis vi står sammen. Fellesskap er sentralt i enhver nasjonal beredskap.

Vil splitte og mistenkeliggjøre

Massemorderen har ingen unnskyldning. Men med sine forsøk på å gjøre dem med andre meninger ansvarlig for 22. juli, gjentar Ap noe av det som også bidro til å skape Breivik: En stempling av andre og en ekskludering. En ekstremismekommisjon er del av denne projiserende strategien. Dessverre vil den ikke gjøre Norge bedre rustet mot ulykker, men splitte og mistenkeliggjøre.

Verden har i ikke liten grad tatt et oppgjør med høyreekstremisme i form av nazisme og fascisme Men det har aldri vært en Nürnberg-prosess om massemyrderiene til de sosialistiske regimer. De pågår til dels fortsatt. Norsk venstreside har heller aldri tatt et selvoppgjør med sin nokså utbredte naive romantisering av de ansvarlige for sosialistisk massedød gjennom sult og forfølgelse.

Skader fellesskapet

Et innlegg som dette er å stikke hånden inn i et vepsebol. Men Arbeiderpartiets 22. juli-fortelling er for ensidig. Traumet 22. juli samlet Norge. Et nasjonalt fellesskap ødelegges av et narrativ med det politiske mål å legge all skyld og alt ansvar på andre.

–––

• Cirka fem timer etter at denne teksten ble publisert 6. mai kl. 08, ble forfatterens tilknytning til Handelshøyskolen BI, der han er professor i rettsvitenskap, strøket i signaturen hans.
  
• Uttalelse fra rektor Inge Jan Henjesand ved Handelshøyskolen BI:
  Professor Ole Gjems-Onstad skrev et innlegg om 22. juli som stod på trykk i Stavanger Aftenblad 6. mai. 2021. Dette var signert som ansatt ved Handelshøyskolen BI. Det skulle ikke ha skjedd.
  Innlegget er en ytring fra Gjems-Onstad som privatperson. Han har selv i Dagsnytt 18 understreket at han skrev dette som samfunnsborger.
  Akademisk frihet og ytringsfrihet er sentrale verdier for BI, som for alle akademiske institusjoner. I dette tilfellet har ikke Gjems-Onstad uttalt seg som fagperson, men som privatperson. Jeg vil presisere at Gjems-Onstads innlegg ikke representerer Handelshøyskolen BI sitt syn.

Les også

Solveig G. Sandelson: «Pakka vi alt som smerta ved 22. juli heilt ned i roser?»

Les også

Aftenbladet meiner: «At 22. juli-angrepet var eit politisk og ideologisk angrep på Ap og AUF, blei tona ned. Vi manglar ennå det ideologiske oppgjeret»