Etter hjerneslaget: Ufør? Jeg? Langt ifra. Jeg er akkurat før nok!

KRONIKK: Det sa bare stopp. Tunge spyd i hodet, tusenvis. En svimlende følelse av å bli nummen i kroppen. Kjenne at det sprer seg fra munnen, ut i armene. Bena. Til slutt klarte jeg ikke å gå.

Publisert: Publisert:

Sommeren 2013, da Lin Iren Giske Andersen var 42 år gammel, ble hun rammet av hjerneslag. Nå, høsten 2017, er hun blitt ufør. Også det setter tankene i gang. (Bildet ble tatt i 2015.) Foto: Kristian Jacobsen

Debattinnlegg

  • Lin Iren Giske Andersen
    Uførepensjonist, tidligere journalist og lærer i journalistikk; aktiv i LHL Hjerneslag Ung Rogaland
  1. Leserne mener
Denne artikkelen er over to år gammel

«Du har fått brev fra NAV», sier min bedre halvdel i telefonen. «Oi, det datt et blått kort ut. Du er blitt pensjonist!»

«Hæ? Ikke tull. Det er ikke løye.»

«Det er sant. Det står ‘honnør’, og det betyr at du får uførepensjon, altså pensjonist!»

Jeg kan høre smilet gjennom telefonen. Det er ikke vondt ment, og jeg har jo strengt tatt ventet på dette i åtte måneder. Men det er ikke løye likevel.

For det som før var så kjekt, var blitt skummelt. Det snørte seg i brystet.

Alt gikk i spinn

Det har gått fire år siden jeg fikk hjerneslag, 42 år gammel. Jeg hadde akkurat tatt sluttpakken og ga jeg meg selv et halvt år på å bli frisk. Men slik gikk det ikke. Jeg presset meg så hardt at jeg ble dårligere. For det hjalp ikke å trene og jobbe så mye jeg klarte, samtidig som det var full rulle i heimen. Med unger, middag, lekser, venner og aktiviteter.

Som i speideren, der jentungen på åtte år kun fikk delta hvis foreldrene stilte opp. Så stod jeg der på kaien, mens tårene trillet, og måtte innrømme at jeg ikke turte å bli med på båttur. For det som før var så kjekt, var blitt skummelt. Det snørte seg i brystet. I hodet. For mange unger, for mye lyd, for høye bølger.

Og fotballkampene til gutten på 11. På Madla og Rennesøy. På Hundvåg kl.17! Ikke så skummelt, men alt gikk i spinn når det ble travelt. For vi måtte ha middag, gjøre lekser, pakke treningstøyet og hadde han husket vannflaske? Det vanlige var blitt uoverkommelig.

«Ja, Reidun har rett, tenkte jeg», der jeg lå på kjøkkengulvet.

Signalene fra kroppen

Det sa bare stopp. Tunge spyd i hodet, tusenvis. En svimlende følelse av å bli nummen i kroppen. Kjenne at det sprer seg fra munnen, ut i armene. Bena. Tilslutt klarte jeg ikke å gå.

«Mamma må bare ligge litt her på kjøkkengulvet. Og du husker nummeret, ikke sant, hvis du ikke får kontakt med meg?»

«113», roper datteren min.

«Flott, og gidder du å røre litt i gryten, er du grei?»

Og i bakhodet hørte jeg stemmen til Reidun fra Lassa rehabilitering: «Nå må du huske å porsjonere ut kreftene. Si stopp, kjenne på signalene fra kroppen. Jeg ser at du begynner å bli sliten.»

«Eg?» sa jeg, og prøvde å skjule posen med treningstøy som lå under stolen på samtalerommet. Jeg tenkte at det var lurt å ta det med, for Elixia var jo på veien, men hver gang endte det med at jeg dro rett hjem, og lå strekk ut resten av dagen. For jeg hadde jo trent. Hodet.

«Ja, Reidun har rett, tenkte jeg», der jeg lå på kjøkkengulvet.

«Ja, Reidun har rett», tenkte jeg, da jeg gikk på kafe i Stavanger, og ikke klarte å gå ut fra Kulturhuset etterpå, fordi beina ikke ville bære meg.

Men de så meg ikke når jeg kom hjem.

«Guri, så flink du er!»

Jeg var sliten, og når jeg presset meg, ble jeg svakere, tålte mindre. Og til slutt følte jeg meg deprimert. Ikke hjalp det å gå til psykolog heller. Det ble så mange ord at kroppen mistet all kraft, og så lå jeg der, i kjøkkenkroken til psykologen, med beina opp etter veggen, mens hun tok inn neste pasient.

Men å løpe og sykle, det gikk bra. De siste årene har jeg også skrevet en fagbok og jobbet med kommunikasjon, og folk sa: «Guri så flink du er! Nå er du vel snart tilbake i full jobb?»

Men de så meg ikke når jeg kom hjem. Når hodet kokte over i det jeg nådde postkassen og jeg kunne høre stemmen rope: «Hva? Har dere parkert syklene der? Og så mange sekker i gangen? Dere kan ikke ha venner her nå. UT! Mamma må hvile, og ikke rop så høyt!» skrek jeg, før jeg krøp inn bak den nye, lydtette døren til soverommet.

Og jeg grein. Og ungene grein, og jeg fikk brev fra datteren min der hun skrev:

«Jeg dør. Du har et bedre liv enn meg, mamma. Jeg elsker deg.»

Jeg hadde tenkt at hvis jeg bare stod på nok, så ville jeg bli så frisk at jeg kom meg tilbake i full jobb. Tilslutt var det saksbehandleren min i NAV som sa stopp. Han så meg, og det å bli sett av systemet er ganske sterkt. Jeg måtte innse at jobben ikke var det viktigste. Det handlet om å ha nok krefter til å komme igjennom dagen. Å være der for ungene, litt trening, litt frivillig arbeid, og til å være en kjæreste, oppi det hele.

«Går det bra? Du er så stille.»

«Ja, da, jeg er egentlig lettet. Det er bare det ordet. Ufør. Det er så ... feil. Jeg er jo før, jeg klarer mye, selv om jeg ikke klarer å jobbe slik jeg gjorde. Jeg kjenner unge folk som ikke tør å vise det kortet, de betaler heller fullpris, fordi det er så flaut. Ufør.»

Så når jeg kommer hjem, skal det blå kortet få vindusplassen i lommeboken.

God nok

Lysene fra Kielfergen siger ut Oslofjorden. I mørket. Det har blitt høst siden jeg kom. Fem uker på Sunnaas rehabilitering er over. Her har vi trent hodene. Vi som har hatt slag, hjernesvulst eller vært i ulykker, og den treningen fortsetter, hver dag. Og det er faktisk også en jobb. For mange er det en beinhard fulltidsjobb. Så når jeg kommer hjem, skal det blå kortet få vindusplassen i lommeboken. For jeg er akkurat før nok.

Les også

Per Fugellis resept på godt nok liv


Publisert: