Mind the gap! – Om avstanden mellom forskning og samfunn

KRONIKK: Gapet mellom hva vi vet til enhver tid og hva vi gjør har vært forsøkt tettet i over hundre år ved å bygge ulike broer mellom forskning, politikk og praksis, – med varierende resultat.

Publisert: Publisert:

Skal vi løse store samfunnsproblemer, må det mer og bedre kunnskap inn i de politiske beslutningene. Da er god kommunikasjonen mellom forskning og samfunn avgjørende. Foto: NTB scanpix/Torgeir Vølstad

Debattinnlegg

  • Randi Wågø Aas
    Professor i helsevitenskap, UiS

Vi står nå overfor noen av de største utfordringer på vår klode, og det er sådd usikkerhet om politikerne er i stand til å bygge politikken på den beste tilgjengelige kunnskapen. Beslutningsprosessene i samfunnet må bli mer kunnskapsbaserte hvis vi skal evne å løse de store samfunnsproblemene vi står overfor. Hvis nye generasjoner skal gå fremtiden tryggere i møte, trenger vi først å bli oppmerksom på hva dette gapet innebærer.

Mediene er opptatt av dagsaktuelle saker. Det hindrer at underliggende, potente problemer i samfunnet kommer frem i lyset. Hvordan vi tar beslutninger er imidlertid nå aktualisert gjennom klimapanelet og EATs bidrag til oppsummert viten om henholdsvis klimaendringene og matens betydning i klimasammenheng. Nå må kunnskapsbaserte beslutninger debatteres, ikke bare være et tema for spesielt interesserte.

Les også

Kronikk: «Er klimakrisen en krise for alle; hvorfor står generasjon mot generasjon?»

Alt det vi vet, og det vi ikke gjør

Jeg valgte meg forskerrollen for 20 år siden fordi jeg erfarte at kunnskapsgrunnlaget bak beslutninger i helsetjenesten var utydelig. Ved overgangen fra praksis til forskning ble jeg overrasket over mengden av internasjonal forskning som ikke var kjent eller tatt i bruk. Vi vet betydelig mer enn hva vi anvender.

Jeg valgte å forske på et kostbart samfunnsproblem, mer effektive tjenester til sykmeldte og uføre. En tredel av statsbudsjettet går til Nav, og 700.000 står utenfor arbeidslivet. Listen over store samfunnsproblemer som trenger forskning når det tas beslutninger, er lang.

Brobygging må til

For å dra nytte av hundre års internasjonal brobygging, trenger flere kunnskap om the Know-do-Gap (vite-gjøre-broen; red.mrk). Løsningene for å lukke dette gapet er de såkalte Knowledge-to-Action-modellene (kunnskap-til-handling-broene; red.mrk.). Den første kjente modellen, Knowledge Utilization (kunnskapsutnyttelse; red.mrk.), ble utviklet allerede i 1920 og handlet om hvordan landbruket måtte bli mer effektivt fordi Europa stod overfor en situasjon med matmangel. Senere er en rekke modeller utviklet.

De fire broene

Disse modellene kan deles i fire broer – to vippebroer og to faste broer:

1. Push-broen: Den mest brukte broen er en slags antikvarisk vippebro, som er fastmontert i sin helhet på forskningslandet. Den vippes ned av forskningsmiljøene når de har noe på hjertet, for eksempel resultater fra et forskningsprosjekt.

Gapet, som denne broen skal bidra til å lukke, handler om at samfunnet trenger mer kunnskap fra forskning. Når gjesteopptredener på samfunnets åpne arenaer er unnagjort, heises broen opp. Professoren puster lettet ut, rapporterer formidlingsbidraget og jobber ufortrødent videre med sitt.

2. Pull-broen: Den andre vippebroen ble utviklet på 1970–80-tallet. Den skulle gjøre samfunnet mer evidensbasert (tydelig/anskuelig gjennom dokumentasjon; red.mrk.) ved at opptaket av kunnskap ble bedre. Samfunnet måtte lære å hente ut forskning for å ta bedre beslutninger – de måtte være kunnskapsbaserte. Pull-broen gikk derved den andre veien, fra samfunnslandet til forskningslandet.

Det har vært utfordrende å få denne broen til å fungere, og den er langt oftere oppe enn hva forhåpningene tilsa på 1980-90-tallet. Uten en språklig og kulturell oversettelse og en solid omarbeiding, kunne forskningen oppleves som vanskelig å ta i bruk.

3. Utvekslingsbroen: Den tredje broen ble bygd for å bøte på noen av problemene med vippebroene, og ble fastmontert i både forskerlandet og samfunnslandet. Den handlet om å utveksle erfaringer og kunnskap mellom forskning, praksis og politikk, altså å starte en slags overføring av kunnskap etter at forskningen var gjennomført. Det ble dermed skapt nye arenaer for utveksling mellom forskere og beslutningstakere.

4. Integreringsbroen: Den fjerde broen så dagens lys etter år 2000. Integreringsbroen så ikke bare overføringen som et problem, men lurte på om problemet også handlet om hvordan forskningen ble utviklet. For at kunnskapen skulle kunne løse samfunnsproblemer, måtte implementeringsprosessene starte før forskningen ble påbegynt. Kunnskap burde bli utviklet i et samarbeid mellom forskningen og de som skulle bruke den. Samarbeidet bidro til å vektlegge den mest vesentlige forskningen, og ikke bare en tilfeldig seleksjon av mindre vesentlig forskning. En slik koproduksjon av kunnskap tok utfordringen med å implementere forskning i praksis og politikk på alvor.

Nye politikertyper

Pull-, push-, utvekslings- og integreringsbroer gir ulike muligheter – og de to sistnevnte må tas mer i bruk. Løsningene for fremtiden blir ikke bedre enn den kunnskapen de er fundamentert på. Nye politikertyper med stor beslutningsmakt kan gjøre selv de modigste av oss mørkredde på høylys dag. Mye står på spill for fremtidige generasjoner.

Vi bør derfor kjenne vår felles besøkelsestid, altså først mind the gap og deretter bridge the gap (vær obs på avstanden, og bygg bro over avstanden; red.mrk.) – vel vitende om at vi handler på grunnlag av solide teorier som er basert på hundre års internasjonale erfaringer.

Publisert:

Almaz Tesfahun forsker på kreft, på enzymer som reparerer DNA-skader i cellene i kroppen vår. Foto: Anders Minge