Er barnevernet i stand til å ivareta foreldres emosjoner?

KRONIKK: Noen ganger skal barnevernet både ramme foreldre svært hardt – og samtidig ivareta dem. Hvordan kan de klare de det?

Publisert: Publisert:

«Spennet [i foreldre reaksjoner] er stort, fra voldsom sorg, fortvilelse og sinne til maktesløshet, forvirring og apati», skriver Marte Tonning Otterlei. Foto: NTB scanpix (illustrasjonsbilde)

Debattinnlegg

  • Marte Tonning Otterlei
    Doktorgradsstipendiat, Institutt for sosialfag, UiS
  1. Leserne mener

I Aftenbladets Magasin 8. februar kunne vi lese om en hendelse hos Stavanger barneverntjeneste. Mor var fratatt omsorg for sine barn, og vedtaket fra Fylkesnemnda skulle iverksettes. Da mor ble informert om at barna skulle flyttes, kom situasjonen ut av kontroll. Det endte med at en 10 åring ble håndtert av politiet.

Daværende barnevernsjef Gunnar Toresen har beklaget. Han mener situasjonen burde vært unngått og at gjennomføringen var for dårlig planlagt. Samtidig sier Toresen at mor må ta sin del av ansvaret.

Å sette krav til at mor skal ha kontroll på situasjonen når hun får beskjed om at barna skal flytte, fremstår som umenneskelig, sier mors advokat, Evelyn Egeli.

Denne kronikken har ikke som formål å vurdere ovennevnte sak, men den løfter noen tilsvarende dilemmaer i barneverntjenestens arbeid med omsorgsovertakelsessaker.

Foreldre i krise

Vi vet at foreldre opplever sterke emosjoner og kriser i forbindelse med omsorgsovertakelser (Ellingsen et .al 2018; Falch – Eriksen, 2016). Jeg arbeider med et doktorgradsprosjekt som utforsker hvordan foreldre opplever å bli informert om at barneverntjenesten har besluttet å fremme omsorgsovertakelsessak. Studien ser også på hvordan saksbehandlere opplever å informere foreldre om dette.

Foreldrene beskriver sterke reaksjoner allerede før Fylkesnemnda har vurdert sakene. Spennet er stort, fra voldsom sorg, fortvilelse og sinne til maktesløshet, forvirring og apati. For noen foreldre oppleves situasjonen så krevende at de får suicidale tanker.

For foreldrene medfører barneverntjenesten beslutning en trussel om tap av barnet, foreldrerollen og livet slik de kjenner det. Foreldrene kjenner på indre følelser av skam og skyld.

Saksbehandlerne i studien anerkjenner at det kan være krevende for foreldrene å håndtere en slik informasjon. De opplever at foreldrene kan få sterke reaksjoner, noen ganger så voldsomme at det kan true barnevernsarbeidernes sikkerhet.

En utfordrende oppgave for saksbehandlerne

Å formidle informasjon om å fremme en sak om omsorgsovertakelse, eller gjennomføre flytting, er en del av barneverntjenestens arbeid. Det er likevel ikke der hovedtyngden i arbeidet ligger.

I 2018 var det 890 nye vedtak om omsorgsovertakelser (Bufdir, 2020). Omtrent 10.000 barn mottar omsorgstiltak utenfor hjemmet. Antall meldinger er ca. 55.000 per år, mens man arbeider med hjelpetiltak for rundt 45.000 barn (SSB, 2019). Fordelt på landets kontorer og saksbehandlere betyr det at ikke alle har like mye erfaring i å gjennomføre slike møter. Saksbehandlerne i studien trekker frem at uerfarenhet kan skape stress og ubehag i situasjonen.

Slike møter er uforutsigbare. Det kan være vanskelig å forutse foreldres reaksjoner, noe som kan gjøre planleggingen mer krevende. Saksbehandlere peker på at hektiske arbeidshverdager noen ganger er til hinder for å sikre god planlegging.

Ikke alle barnevernskontor har klare rutiner for gjennomføring av slike møter, noe som gjør at det kan bli opp til den enkelte saksbehandler å planlegge for reaksjoner, vurdere sikkerhetstiltak og videre oppfølging.

Saksbehandlerne står også i en vanskelig dobbeltrolle ved at de sårer foreldrene samtidig som de skal ivareta dem. Mange foreldre avviser hjelp og kontakt fordi de opplever saksbehandlerne som fienden. Saksbehandlerne ser på sin side at de kunne vært bedre på oppfølging av foreldrene i disse sakene. Oppmerksomheten om foreldrene kan noen ganger komme i bakgrunnen av ivaretakelse av barnet og andre krav i saken.

I stand til å ivareta foreldrene?

I saker om omsorgsovertakelse tilspisses situasjonen. Hensynet til barnets beste er ikke alltid sammenfallende med hensynet til foreldrene. Spørsmålet er om barneverntjenesten egentlig er i stand til å ivareta foreldrene i denne situasjonen?

Barneverntjenestene har et lovpålagt ansvar om å følge opp foreldre. Samtidig er familievernkontoret gitt et ansvar for oppfølging av foreldre etter at de er fratatt omsorgen for egne barn fordi barneverntjenesten står i en krevende dobbeltrolle (Ellingsen et.al, 2018). Denne oppfølgingen er positiv for foreldre, men kommer ofte på et senere tidspunkt. Det er barneverntjenesten som der og da må håndtere krevende formidlinger og flyttinger alene, noen ganger med bistand fra politiet.

Det er naturlig at det er emosjoner i sving hos foreldrene under møtene der de får vite at de mister omsorgen. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvor krevende det må være. Spørsmålene er imidlertid:

  • Er barneverntjenesten rustet til å håndtere dette?
  • Har barneverntjenesten god nok kunnskap om hvordan man håndterer situasjoner som eskalerer?
  • Har barnevernskontorene tilgjengelige ressurser for å sikre god gjennomføring?
  • Har de tid til å planlegge?

Ett av flere mulige alternativ for å svare på disse utfordringene, er å sikre tettere samarbeid med psykisk helsevern for bedre å ivareta foreldre i en svært krevende situasjon.

  • Kronikkforfatter Marte Tonning Otterlei har selv erfaring fra barnevernet i Oslo og Stavanger. Red.mrk.

Les også: Gi barnevernet nok tid til å oppnå den suksessen Erna Solberg vil ha!

Publisert: