Dagens regjering har kjørt norsk jernbane av sporet

DEBATT: Jernbanen samler, jernbanepolitikken splitter. Det er bred enighet om å satse på jernbane, og dyp uenighet om hvor jernbanen skal gå. Ikke så mye geografisk, mest politisk.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Dagens regjering har ført en aggressiv jernbanepolitikk. Den har kjørt norsk jernbane av sporet. En ny regjering må få den på skinner igjen. Jernbane er udiskutabelt fornuftig. Jernbanepolitikken er derimot diskutabel, og slett ikke alltid like klok! Det har vi tydelig sett med Solberg-regjeringen. Nå må vi få satt fellesskapets interesser i førersetet, og ikke sette forretningslivets profittmotiv fremst. Det sier seg selv at så ikke skjer med en markedsorientert høyreregjering, enten den styrer med eller uten underdanige småpartier som kunne ha senket bommen, men som har økt farten. Farten på oppsplitting og privatisering, byråkratisering og usikkerhet.

KrF og Venstre har fått lite igjen av å få sitte i regjeringsvogna. De kunne ha styrt mer av jernbanepolitikken, ikke minst etter at Knut Arild Hareide ble samferdselsminister og jernbaneansvarlig for halvannet år siden, Men de har ikke villet. De har fortsatt den farlige ferden Frp var pådriver for i seks år, med Ketil Solvik-Olsen og Jon Georg Dale ved spakene for jernbanepolitikken. Selv om Frp nå snakker stadig høyere om nasjonal suverenitet og selvrådighet utenfor regjering, manglet de nå mot og vilje til å hindre at norsk selvråderett over jernbanen ble servert EU på et sølvfat.

Les også

Quo vadis, sosialister?

Les også

Go-Ahead er klar for å ta over på Jærbanen

Jernbanepolitisk sporvalg

De siste åtte åra, med borgerlig regjering, har splittet og svekket jernbanen. Med jernbanereformen fra 2015 er jernbanen revet opp. En rekke nye selskaper og etater er dannet, nye togoperatører er kommet inn, bl.a. på Sørlandsbanen og Jærbanen. Dette er en bevisst politikk, der markedshensyn, ikke samfunnsbehov, er viktigst. Det er privatisering i praksis. Offentlig tjenester skal ikke være offentlige. De skal betales av skattebetalerne, men leveres av private selskap, og gi eiere fortjeneste fra fellesskapets midler. Så langt har omleggingen kostet skattebetalerne 1 milliard kroner.

Anbud og konkurranse

Høyresidens jernbanepolitikk styrer etter konkurranseutsetting og privatisering. Den unødvendige og enorme byråkratiske omorganiseringen av jernbanesektoren er ubegripelig hvis en ikke skjønner at privatisering er målet. Det innebærer anbud og konkurranse på alt som har med offentlig kjøp å gjøre, og regjeringen har planlagt mer konkurranseutsetting: Gjenværende togstrekninger, samt drift og vedlikehold av skinnegangen. Den har til og med bestemt at den nye storsatsingen, Ringeriksbanen, skal bygges av et veiselskap, ikke at statens eget jernbaneselskap!

Oppsplitting og privatisering styrker ikke jernbanen, den blir bare splittet, og det har medført at vedlikeholdsetterslepet har blitt enda større de siste årene.

Politisk sidespor

Erna Solbergs regjering, med en umerkelig overgang fra Frp-sluggerne Solvik-Olsen og Dale til KrF-statsråd Knut Arild Heide, har kjørt norsk jernbane langt inn på et politisk sidespor. Det har ført til Brussel, for å underkaste jernbanen EUs direktiver. Hovedsporet etter valget må gå i en annen retning. En ny regjering må få samfunnet – og jernbanen – på rett spor igjen.

Fortsatt er jernbanen kritisk infrastruktur. Fortsatt er stortingsvalg kritisk for jernbanepolitikken.