Skal enslige, ureturnerbare kvinner straffes hele livet?

GJESTEKOMMENTAR: 62 enslige eldre kvinner soner «livstidsdommer» på norske asylmottak. De er syke, noen er pleietrengende, de er redde, ensomme og lever i en fattigdom vi knapt kan forestille oss.

«Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør?» spør en av de 62 enslige, ikke returnerbare asylkvinnene som Stortinget – med åpne øyne – lar leve livet ut i uverdige og elendige forhold i Norge. De får 1780 kr måneden til livsopphold. NAVs veiledende sats for andre hjelpetrengende er 5950 kr måneden.

Debattinnlegg

  • Torunn Egge Roux
    Torunn Egge Roux
    Journalist
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over fire år gammel

Mens kriminelle slipper ut før straffen er ferdigsonet om de oppfører seg og viser evne og vilje til å reintegreres i samfunnet, straffer vi en liten gruppe flyktninger hele livet. Det er de som har fått endelig avslag på asylsøknaden, men som likevel ikke forlater Norge. De mangler oftest papirer, og ambassadene er slett ikke interessert i å hjelpe sine landsmenn tilbake til landet de flyktet fra. Forsøk på å skaffe seg identitetspapirer fra hjemlandet setter dessuten gjenværende familie i fare, viser de samme rapportene. Andre tør ikke reise. Med god grunn, for så vel grasrotrapporter som FN slår fast at retur til opprinnelseslandet innebærer risiko for fengsel, tortur og forsvinninger.

De gjemmer seg ikke. Tvert om, de fleste bor år etter år etter år etter år på asylmottak der de forsøker å overleve på de 1780 kronene de får utbetalt hver måned.
Forsiden av RIA-rapporten om de enslige asylkvinnene.

Ny dokumentasjon

Blant de lengeværende flyktningene med endelig avslag er en liten gruppe enslige kvinner over 50 år. De teller ikke mer enn 62 sjeler, og hver eneste politiker på Stortinget vet at det ikke er mulig å transportere dem ut av Norge. De plikter også å vite at svært mange av disse kvinnene er syke, flere av dem er pleietrengende.

De gjemmer seg ikke. Tvert om, de fleste bor år etter år etter år etter år på asylmottak der de forsøker å overleve på de 1780 kronene de får utbetalt hver måned. Det mener vi her i landet må være nok til mat, medisiner, klær, toalettartikler, transport, mobiltelefon og alt det andre som trengs i hverdagen. Det vil si, vi synes det er nok når mottakeren er flyktning. For alle andre hjelpetrengende er NAVs veiledende satser 5950 kroner.

Tirsdag denne uken offentligjøres rapporten «Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør?». I regi av stavangerbaserte Rettferdighet i asylpolitikken (RIA), er 13 kvinner fra midten av 50-årene til sist i 70-årene dybdeintervjuet.

Men avviste flyktninger som forlater asylmottak, har ingen rettigheter overhodet.

Fratas venner og familie

Rapporten er hjerteskjærende. Alle kvinnene er syke, og flere er i realiteten pleiepasienter. Uten rett til annen behandling enn akutt helsehjelp, forverres tilstandene. Belastningene øker også når et mottak legges ned og beboerne må flytte, gjerne langt av gårde til et sted der de ikke kjenner noen. Dette skjer regelmessig, mange av kvinnene har flyttet nesten like mange ganger som år de har vært i Norge.

Svært mange av disse kvinnene har barn og barnebarn med oppholdstillatelse og gode liv i Norge. Spør gjerne om de ikke kan ta seg av sine gamle mødre. For det kan de. Og det vil de. Og de gjør det også, så langt det er mulig. Men avviste flyktninger som forlater asylmottak, har ingen rettigheter overhodet. Det betyr at om familien henter sin syke mor ut av asylmottaket, må de betale for neste sykehusopphold. Om det blir nødvendig med sykehjem eller hjemmesykepleie, ja, da må det også betales fullt ut av familien.

Mange har vist hva de kan, om de bare får lov.
Jens Stoltenberg (Ap) var statsminister i den rød-grønne regjeringen da ureturnerbare flyktninger i 2011 ble nektet retten til å arbeide for sitt eget livsopphold. Kristin Halvorsen (SV) var finansminister, Knut Storberget (Ap) var justisminister og Audun Lysbakken (SV) var inkluderingsminister.

Tvunget til forsorg

Selv om disse kvinnene, og de andre i gruppen lengeværende flyktninger med endelig avslag, spiser elendig mat og blir syke også av den grunn, er det fortsatt mange som både kan og vil jobbe. Så hvorfor skal Norge bruke penger på å understøtte, hvor lite beløpet nå enn er, en gruppe «overlevere» som ikke vil annet enn å ta vare på seg selv og sine? Mange har vist hva de kan, om de bare får lov. Før den rød-grønne regjeringen i 2011 viste muskler ved å ta fra denne gruppen skatteseddelen, hadde de fleste vært i arbeid og betalt sin skatt i årevis. De hadde leiligheter, mange var selveiere, og var godt integrert i lokalsamfunnene der de jobbet og bodde.

Som støttepartier for en enda strengere blå-blå asylpolitikk har de [KrF og Venstre] lagt kritikken bort. Ja, det er ynkelig!

Politisk spill

Årene som har gått har vist både rød, grønne og blå politikere at verden ikke er så enkel som de skulle ønske. Noen få av flyktningene som kommer hit, og som vi av litt ulike grunner ikke vil ha her, lar seg rett og slett ikke returnere til opprinnelseslandet om det så fattes en million vedtak. Spørsmålet handler da ikke lenger bare om hva de fortjener, men like mye om hva vi som samfunn skal utsette oss for. For hva og hvem er vi, om vi lar medmennesker forkomme for øynene våre?

Venstre og KrF kjempet for gruppens rettigheter da de var i opposisjon til rød-grønne asylinnstramninger. Som støttepartier for en enda strengere blå-blå asylpolitikk har de lagt kritikken bort. Ja, det er ynkelig!

Også Norge har gitt amnestier. De to påfølgende årene kom det færre asylsøkere enn noe annet år på 2000-tallet.
Les også

De blant oss som ikke finnes

De utgjør ingen trussel

Sterke krefter jobber for at den kommende valgkampens melodi skal være den vi hører hver dag: Norge kan ikke ta imot hele verden, lykkejegere truer velferdssamfunnet og ingen skal komme her og kommer her på gullstol.

Måtte den melodien ikke få overdøve viktige fakta; at anstendig behandling av lengeværende ureturnerbare flyktninger ikke er et signal til hele verden om å komme hit. Studier i kjølvannet av amnestier gitt av andre europeiske land viser at slike sammenhenger ikke finnes.

Også Norge har gitt amnestier tidligere, blant annet i 2004 da 399 personer, blant dem 238 barn, som hadde bodd i Norge i tre år eller lenger fikk norske papirer. Dagens politikere skal merke seg at det de to påfølgende årene kom færre asylsøkere til Norge enn noe annet år på 2000-tallet.

Mens både Jens Stoltenberg og Erna Solbergs regjeringer har vært nådeløse mot de ureturnerbare, er det krefter i begge partiene som arbeider for en løsning. Velgerne fortjener at de lykkes. Som nordmenn ønsker vi jo å stå med rak rygg og være stolte av et samfunn bygget på anstendighet.

Her kan du lese RIA-rapporten

  • torunn.egge.roux@gmail.com

Les også

  1. Det Hadia Tajik ikke sa i sin 1. mai-tale

  2. Virkeligheten om de ureturnerbare

  3. 300.000 kroner i bot for å ha asylsøker i arbeid

Publisert:
  1. Asylpolitikk
  2. Gjestekommentar
  3. Kvinner
  4. Torunn Egge Roux
  5. Rettferdighet i asylpolitikken (RIA)

Mest lest akkurat nå

  1. Stort steinras: Svein Tore kjørte nesten rett inn i raset

  2. Politiet: DNA-prøven matcher siktede - både slektninger og andre menn er utelukket

  3. Stor test av 15 brød: To får topp­karakter

  4. For 30 år siden skremte denne gjengen vannet av foreldre og rektorer i Sandnes

  5. Forsvarer: – Har ordnet sikker­hets­opplegg for siktede dersom han løs­lates

  6. Steinras på riksveg 13 i Suldal - veien er sperret