Kjernekraft har et «uendelig» mulighetsrom

KRONIKK: Det mangler ikke på kritikere av kjerne­kraft i Norge, som under­tegnede og andre gang på gang har svart ut, – men kjerne­teknologi har et mulig­hets­rom som ingen andre energi­kilder.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Så tidlig som i 1991 anslo en rapport at radioaktive isotoper ble brukt i 80 industrier, av 475 yrker i USA alene. I prosessene ble det generert 3,7 millioner jobber, det ble solgt for 257 milliarder dollar og betalt skatt for 45 milliarder dollar.

En del av dette aktivitetsnivået var selvsagt relatert til militære formål og romfart, men mye mindre enn det man skulle tro.

Dette må man ta høyde for når man skal tenke langsiktig utvikling for landet.

Nye, store muligheter

For folk flest er nok de medisinske muligheter viktige i form av isotoper som brukes til mye, bl.a. i norske sykehus. Norge har dog høstet aller mest via olje- og gassindustrien. En av Norges største innovasjoner er et direkte resultat av atomforskningen – flerfase strømning – og den har muliggjort uthenting av enorme mengder olje- og gass med store besparelser.

Ser vi fremover vil den moderne kjernekraften, som allerede er under utrulling i Kina og Nord-Amerika, gi nye, store muligheter også utenfor romfart og militære applikasjoner.

Hva med et batteri som varer i tusenvis av år? Ved å lage industridiamanter fra radioaktivt karbon fra reaktorer med grafittkjerne, og deretter legge vanlig industridiamanter rundt for beskyttelse mot strålingen, får man den effekten, oppdaget i 1913, at strøm genereres i strukturen. På denne måten kan man ikke bare rense radioaktivt avfall, slik at det lenger ikke er avfall, men man kan lage batterier som leverer 100 mikrowatt i over 5000 år. Disse små batteriene brukes selvsagt i spesielle applikasjoner per dags dato.

Bærekraft og levestandard

Det største potensialet på kort sikt ligger nok i å utnytte restenergien. En AP 1000 reaktor vil gi omtrent 8,5 TWh per år med elektrisk kraft, men nesten det dobbelt av termisk restenergi. Denne restenergien kan drive industrielle prosesser eller distriksoppvarming, eller til og med lage ferskvann av sjøvann. 79 reaktorer i verden ble brukt slik i 2019 (i tillegg til å lage strøm), men flere er under konvertering.

Produksjon av hydrogen har akkurat begynt ved kjernekraftverket Nine Mile Point i USA. Målet er en produksjonskostnad på 1 dollar per kg innen 10 år, som faktisk er billigere enn det meste av det som produseres i dag av hydrogen fra fossile energikilder, som ligger på mellom 0,7 og 1,6 dollar per kg. Hydrogen fra kjernekraft vil derfor drive all annen bærekraftig produksjon av hydrogen ut av markedet, side de er ikke forventet å kunne nå bedre resultat enn 1,5 dollar per kg.

Den suverent høye energitettheten til kjernekraft gir derfor et mulighetsrom Norge ikke har råd til å ignorere. Norge skal ikke bare gjennom en energiomstilling, vi må etter hvert også ta høyde for frafallet av inntekter av olje- og gassindustrien. Norge skal gjennom en dobbeltomstilling!

For at vi skal opprettholde levestandarden i dette landet, må omstillingen til ny industri gi like mye verdi som den industrien som går bort. Petroleumsinntektene til staten er omtrent 150–350 milliarder kroner per år. Med 150.000 ansatte innen olje- og gassindustrien, gir det en skatteinngang på omtrent 1,0–2,3 millioner kroner per ansatt. Siden olje- og gassindustrien betaler omtrent tre ganger mer skatt enn annen industri når det gjelder skattbar inntekt, betyr det at å erstatte olje- og gassindustriens bidrag til statsbudsjettet vil kreve et tredoblet volum av annen industri – og samtidig beholde marginen.

Det er særdeles usannsynlig å oppnå noe slikt, nærmest en heroisk antagelse, for et gjennomsnittlig norsk foretak omsetter for 2,8 millioner kroner per ansatt og skaper knappe 100.000 kroner i skattbare inntekter per ansatt.

Energi til omstillingen

Situasjonen er ikke bedre når det gjelder energi. Om vi benytter skatteinntektene som dimensjonerende kriterium, må det skapes minst 450.000 nye arbeidsplasser, og sannsynligvis mange flere, fordi driftsmarginen vil bli dårligere for ny industri enn for olje- og gassindustrien. For å få dette til i praksis, kreves minst en tredobling av dagens industriforbruk på 83 TWh/år, med dekarbonisering på toppen. Et konservativt estimat er derfor 250 TWh/år.

En slik økning i kraftbehovet kan aldri skje uten satsing på kjernekraft. Dagens vindkraft i Norge gir 10–11 TWh/år, med årlige variasjoner og behov for balanse- og backup kraft. Statnett rapporterer om et ubetjent behov i Norge på 15 GW og et elektrisitetsforbruk på inntil 193 TWh (økning på ca. 40 TWh) rundt 2030. Frem til 2030 er dette estimatet greit, spesielt om vi klarer å holde igjen på alle de gode ideene som krever mye kraft. Men skal vi løse problemene i 2050, må det begynnes med en gang.

Da må vi gjøre en seriøs vurdering av Norges dobbeltomstilling og hva dette betyr for kraftsystemet, hvis ikke vil vi komme i en situasjon der olje- og gassinntektene faller, kronen faller som en konsekvens, og landet vil oppleve et stort fall i velstand fordi vi ikke har noen ting å sette inn av ny verdiskaping.