Den «grønne» forbannelsen

DEBATT: Historiens dom over den grønne tids­epoken som vi nå gjennom­lever, blir nåde­løs.

• Innlegget er skrevet av Kjell Traa, Gunnar Berge, Egil H. Grude, Jostein Soland, Hjalmar I. Sunde og Ivar Sætre, Seniortanken

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Denne ytringen er ikke et angrep på det vitenskapelige grunnlaget for et «grønt skifte. Kritikken er rettet mot måten kunnskapsbasert viten om jordens klima blir omsatt til politiske agendaer, i stor grad påvirket av radikale miljøvernere, lobbyister og kapitalinteresser knyttet til «grønne» investeringer.

Roten til ondet

Det er alminnelig enighet om at klimaet endrer seg, blant annet fordi det slippes ut for mye klimagasser i atmosfæren. Dette gjelder særlig CO₂ fra forbrenning av kull, olje og gass. Det største utslippet stammer fra fossil kraft, som utgjør rundt 60 prosent av verdens strømproduksjon.

Økt elektrifisering står øverst på listen over tiltak som har størst potensial for utslippsreduksjon. Men det betyr samtidig at tilgangen på elektrisk strøm på global basis må økes kraftig fram mot 2050, trolig en dobling eller mer. Dermed fanges verden i en ond sirkel: Hvordan kan kabalen om reduserte utslipp og økt kraftproduksjon gå opp?

Det store bedraget

Det politiske løsningen på strømkabalen er i hovedsak å satse på utbygging av fornybar strøm fra vind og sol. Og budskapet som politikerne fôres med fra den politisk korrekte «energiekspertisen», er at innen 2050 skal 60–70 prosent av global kraftproduksjon komme fra vind og sol (opp fra mindre enn 15 prosent i dag). Samtidig skal fossil kraft mer enn halveres, i forhold til dagens produksjon.

EU satser stort på ustabil kraft fra vind og sol. Problemene som følger med slik kraftproduksjon, melder seg allerede for fullt. Og svarene som «energiekspertisen» har gitt om hvordan strømforsyningen skal holdes stabil, er stort sett basert på skrivebordsteori: Som batterilagring, lagring som hydrogen, mer nettutbygging, mer avansert datastyring og så videre.

En hovedårsak til strømkaoset som har oppstått både i Europa og i andre deler av verden, er mangel på fagkunnskap om elektrisk strøm som energibærer. De fleste tror at bare det produseres nok mengde energi (kilowattimer), er alt såre vel, – likegyldig om strømmen kommer fra vind, sol, vannkraft eller varmekraft.
Det begynner imidlertid å bli forstått at i tillegg til energi, trengs også regulerbar effekt for å få en strømforsyning til å fungere. Her bidrar verken vind eller sol.

Hele det grønne konseptet om en kraftforsyning uten tilstrekkelig regulerbar effekt, er derfor et stort bedrag, og det mest nærliggende beviset ser vi i Tyskland, hvor ny kullkraft nå må kobles på, for å berge en skakkjørt grønn kraftpolitikk.

Et annet eksempel er den norske regjeringens ambisjon om å bygge ut 30 GW norsk havvind innen 2040 (tilsvarende en årsproduksjon i størrelsesorden 100 TWh). Kun en mindre del av denne variable strømmen kan mates inn på det norske nettet, av hensyn til stabilitet. Resten må sendes til Europa (?), som allerede har underskudd på regulerbar kraft.

Paradokset om kjernekraft

Et av vår tids største paradoks, sett i ettertid, er at hele uføret med energiknapphet, strømkrise og utslippsmål som sakker akterut, kunne vært unngått ved bevisst satsing på ny kjernekraft. Det finnes nemlig i overskuelig framtid ikke noen annen realistisk løsning for å oppnå både reduksjon i utslipp av klimagasser som monner, og tilgang på utslippsfri kraft og varme.

Den grønne «selvskaden» som verden allerede er påført, vil ta tid å lege, og vi vil kanskje i noen ti­år måtte leve med både vindmøller og andre grønnmalte energiløsninger, inntil denne boblen sprekker.

Den som lever får se, men det bør herske liten tvil om at historiens dom over den grønne tidsepoken som vi nå gjennomlever, blir nådeløs.