Strøm til sokkelen er best
KRONIKK: Å neglisjere utslipp blir stadig dyrere, og det hindrer nyskaping.
- Per ThorvikSandnes
Denne artikkelen er over ett år gammel
DebattAftenbladet har i senere tid hatt flere innlegg og kommentarer mot elektrifisering av norsk sokkel. Kritikken gjelder både regjeringen og de borgerlige partienes positive holdning.
Det er for lengst avgjort at norsk sokkel skal elektrifiseres. Det handler om å oppnå 55 prosent CO₂-reduksjon innen 2030. Hurdalsplattformen og partienes posisjoner er klare. Det er helst Frp som kan gjøre politisk salto i slike saker – fra begeistring over CO₂-kutt på Johan Sverdrup-feltet til like klar motvilje året etter. Rødt og MDG er også imot, men deres opplegg med 70 og 80 prosent CO₂-kutt til 2030 krever nedstengning av mange felt i Nordsjøen istedenfor overføringskabler. En noe drastisk løsning for norsk økonomi per dato.
Elektrifisering er et godt klimatiltak fordi det fjerner store CO₂-utslipp, inntil 13 millioner ioner tonn årlig, halvparten skal tas til 2030. Siden starten med Troll A har man kuttet signifikante mengder. Norges dårlige klimastatistikk ville vært enda svakere uten.
Bruken av strømmen
Argumentasjon mot elektrifisering er ofte basert på to forhold.
Det ene gjelder hvilken bruk av norsk strøm som har størst klimaeffekt. Bør norsk strøm fase ut gassturbiner på sokkelen eller fase ut gasskraft i Europa? Denne problemstillingen har kun relevans dersom man er positiv til strømeksport.
Bruk av strømmen ligger til grunn for sammenligning av virkningsgrad i gassturbiner. Motstandere av elektrifisering fremholder at gassturbiner på plattformer kan være effektive med varmegjenvinning. De mener at strømeksport er en bedre løsning.
Men flere kilder sier at plattformene ikke matcher gasskraftverk på land. En vanlig konklusjon er inntil 60 prosent virkningsgrad i europeisk gasskraft og inntil 40 prosent for turbiner på sokkelen, inkludert varmegjenvinning. Gasskraft på land har ingen kompliserte vekt- eller plassbegrensninger å ta hensyn til. Det er enklere å utnytte restvarmen. Derfor er klimanytten større ved å bruke strømmen til å kutte turbiner på norsk sokkel enn i Europa.
På sokkelen er strømmen målrettet for CO₂-utfasingen som Norge har forpliktet seg til. Mens strømeksport til kontinentet ikke nødvendigvis erstatter lokal, fossil kraft. Den kan i stedet gå til økt forbruk.
Harald Birkevold: «Takk og pris for strømkrisen!»
Gass og havvind
Et annet argument er at den sparte gassen fra Norge blir eksportert til EU/UK og brukt der, det gir flytting av utslipp og ingen positiv nettoeffekt. I prinsippet kan man kan bruke dette synspunktet mot alle typer energieffektivisering: El-biler betyr at bensin/diesel i stedet kan selges til andre, likedan med elferjer, fyringsolje i bygg. Et argument for å gjøre svært lite.
EU og Storbritannia har imidlertid strenge utslippsmål som styrer bruken av fossil energi. Det er ikke gitt at de kjøper den sparte gassen, og det er heller ikke et problem om de gjør det innenfor en slik overordnet ramme. For eksempel kan de skifte ut kullkraft med gass. Blått eller turkis hydrogen er annen type anvendelse med lave utslipp. Gasskraftverket i Saltend er planlagt med slik energi.
Til 2030 skal Storbritannia redusere CO2-utslippene med hele 68 prosent, sammenlignet med 1990, med Tyskland rett bak. Og de følger sine utslippsmål langt mer lojalt enn Norge. Problemet er følgelig ikke å få ned utslippene hos mottakerne av norsk gass, men hos oss.
En viktig forutsetning for elektrifisering er at Norge bygger ut mer kraft, som erklært i Hurdalsplattformen. En ambisiøs satsing i Nordsjøen kan medføre et behov på 12–15 Twh ny kraft. Synergieffekten med havvind er stor, og Norge har her et stort potensial. Skottland hadde nettopp auksjon med mer enn 100 Twh havvind godkjent. Det er nesten på nivå med norsk vannkraft. Havvind er en naturlig løsning som peker forbi den fossile æraen.
Hilde Øvrebekk: «Gassen alle glemte»
Kvotesystemet
Norge kjøpte 7,5 millioner CO2-kvoter fra utlandet i 2020. Med færre nasjonale kvoter i EU-systemet vil behovet for kvotekjøp i utlandet øke. Og etter hvert vil kostnaden stige. Allerede nå ligger kvoteprisen på 950 kr per stykk. 10–11 millioner kvoter vil årlig koste 10 milliarder med dagens prising.
EU-kommisjonen har så langt ikke justert ned nasjonale kvoter i samsvar med sin «Fit For 55»-politikk. Det ligger an til kraftige skjerpinger fra 2024 når antallet blir tilpasset 55 prosent CO2-reduksjon istedenfor 40 prosent. For hvert år blir det 4,2 prosent færre tildelte CO2-kvoter. Resten må kjøpes i markedet. Det blir ganske enkelt tøffe tak for alle land som er med i klimasamarbeidet. Det vil koste mye å forurense utover egen kvoteandel.
Storbritannia hadde per 2020 oppnådd CO-kutt på 48,8 prosent siden 1990, ifølge det britiske energidepartementet. Norge lå samme år på 4,2 prosent, så Norge får meget store kvotebehov om ikke politikken legges om.
Teknologiutvikling
Frp hevder at 50 milliarder kroner til elektrifisering av sokkelen er sløsing og symbolpolitikk. Men løsningen med kjøp av utslippskvoter var billig fram til 2020. Slik er det ikke lenger. Å neglisjere utslipp blir stadig dyrere, og det hindrer nyskaping.
Derfor bør norske virksomheter investere i produksjon og teknologi som reduserer fossil-avhengigheten. Norge kan utvikle havvind, fjerne CO2-utslipp og forhåpentlig komme mer på linje med nabolandene hva gjelder utslippsnivå. Strømmen kan brukes til andre gode formål når olje- og gassmarkedene i framtida forvitrer.
